Torskemilliarder til Frogner

https://www.nordlys.no/fiskekvoter/fiskeripolitikk/fiskeri-og-havbruk/milliardverdier-som-bor-komme-kystbefolkningen-til-gode-blir-overfort-til-sokkrike-tralereiere-pa-frogner/s/5-34-608781

http://www.itromso.no/nyheter/2017/04/27/Nergård-kjøpes-opp-–-Vil-ta-selskapet-enda-et-stort-steg-videre-14647088.ece

Det har det på nytt skjedd et eierskifte. Stangfamilien har nå solgt seg ut av Nergård Invest as. Aksjene er solgt til selskapet bak nest største eier(27%), Cuxhafen Rederei, det islandske selskapet Samherji, og til Norsk Sjømat as som eide 40 % i Nergård as. Den nye eierkonstellasjonen er at Norsk Sjømat as (Ålesund) eier 60,1% og Samherji (Island) 39,9% i Nergård as. (Oppdatert pr 28.04.2017)
Jeg har laga oversikt over eierstrukturen i Havfisk as og Nergård as. Tre personer i familien Møgster i Austevoll kontrollerer Lerøy Seafood Group ASA som nå eier Havfisk as, og To-tre personer i familien Stang på Frogner kontrollerer Nergård as. Dersom Sandberg får gjennom sitt forslag om å oppheve pliktene til torsketrålerne får disse milliardverdier “til odel og eie”, sjøl om det formelt er en tidsbegrensing. Fiskeriminister Per Sandberg prøver å sementere en forestilling om at disse trålrederiene “eier” kvotene, ved å henvise til grunnloven §97 (om tilbakevirkende kraft) og EMK (den europeiske mennekerettskommisjonen) om privat eiendomsrett.

Havfisk as er trålerrederidelen av det tidligere Norway Seafood as. Tidl fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen(ap)  ga Røkke tillatelse til å skille ut trålerne i et eget selskap. Røkke fikk da bygd de tre giganttrålerne, Gadus Poseidon, Gadus Neptun og Gadus Njord, hver på 3441 tonn. Dette er fryse- og fabrikkskip som aldri vil kunne operere som ferskfisktrålere. En fjerde Gadus-tråler er under bygging. De gamle hurtigrutene var på om lag 2500 tonn. Faktum er at det aller meste av pliktkvotene til Havfisk as fiskes at de tre “slagskipene”. Disse generer store inntekter mens industribedriftene på land går med underskudd (iflg regnskapene).

Røkke (Aker Invest as) solgte i 2016 både Havfisk as og Norway Seafood as til Lerøy Seafood Group as. Lerøy Seafood Group as løste ut alle mindretallsaksjonærene i okt 2016 etter at de hadde fått kontroll over 90% av aksjene i Havfisk as. Verdt å merke seg at forslaget fra Sandberg om 20% kutt i kvotene for trålerne som har aktivitetsplikt kun gjelder Havfisk as.

Nergård as er fortsatt et helhetlig konsern.Nergård as har ikke aktivitetsplikt, og får dermed beholde 100% av kvotene de har i dag.

Forslaget fra Støre som ble presentert i Bodønylig, virker som et forlag om å gi havre til en dau hest. Slik jeg forstår forslaget går det i hovedsak ut på at trålerne skal overholde pliktene, og hvis ikke vil de miste kvoter. Men hvor sterkt står trusselen om å miste kvotene? Det har jo vært sagt hele tida, og kom jo som et tilbud fra Røkke til Jens Stoltenberg i det berømmelige møtet i 2005, og som bl.a. ble vist på NRK-Brennpunkt.
Det er to alternative veger; Den ene er Sandberg (og delvis Aps) hvor dagens kontroll over kvotene(med litt avkorting) sementeres. Eierne av Havfisk as og Nergård as vil da beholde disse milliardverdiene «til evig tid», og i realiteten få eierskap til disse, i strid med havressurslovens §2.

Det andre alternativet, som jeg støtter, er en strategi for avvikling av Havfisk as og Nergård as` rett til trålkvotene. De ble gitt på dispensasjon, og grunnlaget for dispensasjonen er nå helt borte. Kvotene må gradvis(over noen få år)  overføres til kystflåten. Dette vil gi grunnlag for en fantastisk positiv utvikling og verdiskaping  i kystsamfunnene.

Eierstruktur i Havfisk asa

Eierstruktur i Nergård as

Sareptas krukke?

Knallår

Uansett hvor stor avkastningene er, så er Statens Pensjonsfond Utland(SPU) i stadig sterkere grad avhengig av verdiskapinga, profitten og avkastninga som arbeiderklassen og fattigbønder utafor Norge skaper. Den samla tendensen er at på tross av fondets store vekst har avkastninga de siste 4 årene gått ned fra 692 milliarder kr i 2013 til ca 330 i 2016. 2015 var første året der avkastninga for SPU var større enn bidraget fra staten. Dette forsterkes i 2016 og 2017. Dette er det store politiske, moralske spørsmålet vi må sette på dagsorden. Dette er langt viktigere enn om SPU faktisk noen gang vil dekke pensjonene i Norge. SPU gjør at Norge i stadig sterkere grad blir knytta stadig til, og avhengig av, den aggressive utbyttinga av arbeiderklassen og fattigbønder. Og ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom den stadig tettere symbiosen med USAs verdensomspennende militæraktivitet.

img_0696

Journalist i Nordlys, Ylva Schwenke, skreiv artikkelen «Coop, oljefondet og ungdommen» 30.desember. http://nordnorskdebatt.no/article/coop-oljefondet-ungdommen

Der oppfordra hun, særlig 50-60-åringene, om å huske hvorfor oljefondet ble etablert i 1990. Hun skreiv blant annet: «Det er et statlig fond som skal sikre kommende generasjoner et sikkerhetsnett når olja en gang tar slutt. Dette konseptet er noe representanter fra hele det politiske spekteret burde enes om, og at er en gode idé. For det å ha noe å leve av når vår primære inntektskilde bokstavelig talt tørker opp er absolutt nødvendig for hele nasjonens framtid.» Ylva Schwenke pekte også helt riktig på at regjeringas uttak på 265 milliarder kr i 2017 «er det største noen gang, og langt større enn vi for få år siden trodde Norge ville bruke.» Sjøl om hun ikke gikk særlig i dybden på oljefondets oppretting eller dets historie, så er hennes oppfordring om å sette seg inn i hva oljefondet er for noe, er noe jeg absolutt slutter meg til. Oljefondet, politikken bak det, og ikke minst hvordan det har utvikla seg, har fått alt for liten offentlig oppmerksomhet og debatt.
På Norges Bank Investment Management (www.nbim.no) kan vi daglig følge telleverket som viser hvordan millionene og milliardene strømmer inn og ut av oljefondet. Fra de første 46,3 milliarder kronene ble satt inn i fondet i 1996, for 21 år siden, har det vokst til at det ved dette årsskiftet har en (papir)verdi på 7 550 milliarder kr. Dette er verdens største enkeltfond. Fra etableringa i 1990 til 1996 ble det ikke overført penger til fondet. Da var neppe noen som forestilte seg at fondet, som nå kalles Statens Pensjonsfond Utland(SPU), skulle bli så stort. Da handlingsregelen om at maks 4% avkastning skal tas inn i statsbudsjettet ble vedtatt av Stortinget i 2001, hadde fondet en verdi på mellom 5 og 600 milliarder kr. Grunnkapitalen av fondet skulle ikke røres. Mens 4% av 600 mrd kr er 24 mrd kr så er 4% av 7500 mrd hele 300 mrd kr. Sjøl om statsbudsjettene har økt, så utgjør sjølsagt 300 mrd kr relativt sett svært mye mer er 24 mrd gjorde i 2001. Solbergregjeringas oljepengebruk med 265 mrd kr i 2017 er altså hinsides alle vurderinger som ble gjort av Stortinget i 2001. Om det likevel er fornuftig å gjøre det, skal jeg la ligge i denne omgang. Men det er i alle fall et signal om at det er svært viktig for befolkninga i Norge, ikke minst de som tror at pensjonene er trygge og vil bli finansiert av oljefondet, å skaffe seg innblikk i hva Statens Pensjonsfond Utland (SPU) egentlig er. Hvorfor er fondet blitt så stort, og hvor stort er det egentlig? Hva er det som gjør at det vokser,- og krymper, for det skjer faktisk også.
Det er fire hovedbidragsytere til fondet. 1. Petroleumsskatten fra oljeselskapene, 2. Statens direkte eierandeler (SDØE) som forvaltes av det helstatlige selskapet Petoro as. 3. Avkastninga på investeringene i utlandet. 4. Valutakursendringer(olje prises i am.dollar.) I tillegg utgjør administrasjonen av fondet en kostnad på 3-4 milliarder. Statens uttak fra fondet bidrar også til reduksjon av verdien. SDØE er langt mindre i dag enn frem til 2001 da Statoil, som til da hadde administrert SDØE ble delprivatisert. Samtidig ble 21,5 % av SDØE solgt til det delprivatiserte Statoil og Hydro.

img_0695

Det har vært en nærmest eksponentiell vekst av SPU fra 46,3 mrd i 1996 via 1000 mrd i 2004, 2000 mrd kr i 2007, 3000 mrd kr i 2010, 4000 mrd kr i 2012, 5000 mrd i 2013, 6000 mrd kr i 2014 og 7000 mrd kr i 2015, og nå ca 7500 milliarder når vi går inn i 2017. Kortere og kortere tid mellom hver tusen millard kr som har blitt passert. Men har dette blitt en utømmelig Sareptas krukke? Ser vi på den samla veksten kan man nesten få et slikt inntrykk, og ikke minst hvis veksten fortsetter. En nærmere kikk på faktorene som bidrar til fondets verdi imidlertid helt nødvendig. Da er mønsteret disse 20 årene noe helt annet enn kontinuerlig vekst. De årlige variasjonene er store, til dels dramatisk store, og uforutsigelig.

Det mest variable er valutakurssvingningene. Fra 2013 til 2015 har dette bidratt til en vekst på 1700 mrd kr, for 2016 ligger an til negativ virkning på 560 mrd kr. Også tidligere har det vært store årlige utslag. Totalt utgjør valutakursendingene 1300 mrd kr av SPU. For å beregne dollar-verdien det internasjonale markedet må den beregnes i forhold til (7500 – 1300)=6200 mrd kr.

img_0694

Oljeproduksjonen i Norge er idag halvert fra toppåret 2001. Men på grunn av oljeprisøkninga utover 2000-tallet til maksprisene i 2008 bidrog det likevel at skatteinntektene økte fra 100 mrd kr i 2001 til rekordåret 2008 med 384 mrd kr. Kombinasjonen fra 2014 av lave oljepriser, lavere produksjon, samtidig som investeringene fortsatt er historisk høye på nærmere 200 mrd kr, har gjort at skatteinntektene og bidraget fra Petoro as har falt dramatisk. For 2015 var de falt til 42 mrd kr, og for 2016 videre til så vidt over 30 mrd kr. I tillegg var uttaket i statsbudsjettet så stort at i 2016 vil det for første gang i historia ser det ut til å bli et netto negativt bidrag fra staten til SPU på ca 75 milliarder kr. For 2017 ser det negative bidraget fra staten til å bli svært mye større, kanskje over 200 milliarder kr.
Års- og kvartalsrapportene fra NBIM, som er hovedkilden i artikkelen, har de siste årene hatt sterk fokus på å presentere avkastningene på investeringene, særlig i eiendom. Sjøl om eiendomsinvesteringer utgjør knapt 5% av de samla investeringene, så løftes disse frem. Det er her den prosentvise avkastninga er størst, og et sterkt uttrykk for finansialiseringa i kapitalismen internasjonalt, på samme måte som i Norge. Også media har et voldsomt fokus på de «spektakulære» eiendomskjøpene i luksusstrøk i London, Paris og New York. Nesten 60% investeres i statlige fond og omlag 40% i aksjer i selskap. Og det har altså vært en halvering av den samla avkastninga fra 2013 til 2016.

img_0697

 

Oljebransjen og Schjøtt-Pedersen har vært lys våkne.

Oljelobbyen i BrusselFoto: Erik Lindbom/NRK

Jens Ingvald Olsen ( Rødt), fylkestingsrepresentant Troms

Når det nå, i forbindelse med møteserien til Norsk Olje & Gass, med direktør Eirik Schjøtt-Pedersen i spissen, refereres i Nordlys at de har sovet i timen, må man lure på hvilken time det var. Nei, de har nok vært lys våkne hele tida. Likevel ser det ut til at de er grepet av en viss panikk. Klondyke-stemninga er ikke den samme lenger.

Er det et reelt grunnlag og behov for kampanjen for oljenæringas image som Schjøtt-Pedersen leder? Er oljesmellen i ferd med å ta knekken på oljenæringa, eller er det bare en liten dump i superprofitten? Er man godt vant, skal det ikke mye til før det ropes krise! Men på mange måter er det krise, både økonomisk og politisk. Ikke minst viser det som nå skjer hvor skadelig det er når en næringsvirksomhet får en så dominerende plass som olje&gass har fått i Norge. Skatteinntektene fra olje&gass-næringa er redusert med 2/3 på to år!

Når investeringsnivået økte fra om lag 100 mrd pr år like etter år 2000 til 225 milliarder kr i 2013,var det en vekst som var ute av kontroll. Klondyke var nærmest en parentes i forhold til dette. Men sjøl en liten prosentvis reduksjon blir smertelig stor når det er 20 milliarder kr og ikke 20 millioner pr år de siste to årene.

Superprofitten i olje&gass-næringa gjør at de sjølsagt må betale grunnrenteskatt på 50%, i tillegg til ordinær bedriftsskatt på 28 %. Men dette betyr også at de kan trekke fra 78 % av investeringskostnadene pluss et «fribeløp» tilsvarende ca 11 %. Det betyr at nesten 90 % av investeringa kan trekkes fra før skatt. Når volumet er på +/- 200 milliarder kr gir dette enorme utslag på statens skatteinntekter. I tillegg kommer den årlige direkte utbetalinga til oljeletingsselskap som går med underskudd. De får dekt 78 % av kostnadene, tilsvarende 11-13 mrd kr de siste årene. Dette kombinert med en lavere oljeproduksjon og lavere oljepris har medført formidabel nedgang i skatteinntektene fra olje&gass-næringa. Fra toppnivået i 2008 på 254 milliarder kr, så noen år med reduksjon før en ny topp i 2012 på 230 milliarder, har det vært dramatisk fall i oljeskatteinntektene de siste tre årene. I 2014 var skatteinntektene 140 mrd kr, det laveste siden 2004. I 2015 ytterligere redusert til 115 mrd kr, og for 2016 er prognosen over halvering til rekordlave 50 milliarder kr. (tallene er henta fra SSB). Både i 2016 og 2017 henter regjeringa ut langt mer fra oljefondet enn det settes inn; 137 mrd i 2016 og 225 mrd kr i 2017.

Med disse økonomiske realitetene kombinert med Paris-avtalens krav til klimatiltak kan man skjønne at Schjøtt-Pedersen & co er noe bekymra for at befolkningas motstand mot oljevirksomhet i Lofoten og i Barentshavet skal øke. Særlig nå man ser at hvordan oljenæringa har blitt begunstiget av de politiske myndighetene. ENI/Statoil fikk bygge ut Goliat-feltet uten ilandføring, og nå skjer det samme med Statoils utbyggingsplaner for Johan Castberg-feltet lenger nord i Barentshavet.

Som finansminister i Stoltenberg II-regjeringa ved årtusenskiftet, fikk Eirik Schjøtt-Pedersen endra petroleumsskatteloven til ensidig fordel for det allerede delprivatiserte Statoil. For å bygge ut Snøhvit-anlegget ble loven endra slik at ved bygging av LNG-anlegg i Finnmark eller Nord-Troms reduseres avskrivingstida på investeringa fra allerede rekordlave 6 år til bare 3 år! Etter 3 år var den skattemessige verdien av anlegget 0 kr! Når prosjekteringa av anlegget var så dårlig at investeringskostnaden økte fra om lag 40 til over 70 milliarder kr, ble denne skatte-gavepakken formidabel. Antall arbeidsplasser er marginalt i forhold til investeringa.

Knapt noe oljeproduserende land i verden har tømt sine kjente oljeressurser så raskt som Norge. Den enormt verdifulle, og ikkefornybare, naturressursen som det har tatt mange millioner år å lage, har blitt pumpa opp i løpet av noen få ti-år, og fra toppunktet i 2001 til nå har oljeproduksjonen blitt halvert. Naturligvis er det olje igjen, men det har vært en rovdrift for å tømme denne naturressurs-formuen og gjøre den til finansformue på kortest mulig tid. Dette er et svik mot de fremtidige generasjonene.

Buchardt og hans forkjemper Hilmarsen.

Bilderesultat for buchardts isfjell Illustrasjon: Snøhetta

Å overvære Arthur Buchardts innlegg på det godt besøkte møtet avisa iTromsø arrangerte på Hotel Edge om by- og sentrumsutvikling i Tromsø torsdag 25.august, var en selsom affære. Ingen skal ta fra Buchardt hans evne og vilje til å iverksette store byggeprosjekt, i hovedsak hotell. Vi fikk presentert en rekke av de “jeg har bygd” i Stocholm, Oslo, Stavanger, Trondheim og Helsinki. Men her i Tromsø, som han til og med hadde prioritert foran satsing i Bodø, hadde han holdt på i 8-9 år uten å klare å realisere noe som helst. Tromsø-historia til Buchardt ble i følge han avslutta med et møte med “..en finansbyråd fra Rødt som sa at han (Buchardt) ikke hadde noen rettigheter i Tromsø”. Dette er for drøyt, og blank løgn!

Røymo-byrådet hadde, etter ønske fra Buchardt, møte med ham i januar i 2016. http://www.bygg.no/article/1259003

Der møtte undertegnede, byrådsleder Kristin Røymo og kontorleder ved Eiendomskontoret i kommunen, Marianne Knapp. I møtet klargjorde vi overfor Buchardt at avtalen fra 2009, i tråd med den juridiske utredninga, ikke hadde gyldighet lenger, og at det evt måtte inngås ny avtale. Det sentrale budskapet fra oss var imidlertid at Statsbygg avviste å gjennomføre et makebytte som ville innebære hotellbygg på eiendommen deres der parkeringsplassen på nordsida av Framsenteret er. Dette hadde vi naturligvis skriftlig dokumentasjon på. På symbolsk vis rev Arthur Buchardt rolig et papirark i to som avslutning på avtalens gyldighet for hotellplanene ved Strandvegen. Møtet ble avsluttet på dannet vis, og det ble muntlig avtalt at Buchardt skulle komme tilbake seinere på vinteren og ha et nytt møte med byrådet. Dette møtet ble gjennomført med byrådsleder Kristin Røymo og representanter for administrasjonen. Jeg deltok ikke på dette møtet.

Buchardts utsagn på Hotel Edge-møtet om næringslivet i Tromsø, at noe er “sykt”, får andre besvare. Hans manglende dokumentasjon og konkretisering gjør det kanskje vanskelig for næringslivets representanter å følge opp. At tidligere byrådsleder Øyvind Hilmarsen(H) nå markerer seg sterkt som Buchardts forkjemper og apologet overfor Tromsø kommune og næringslivet i Tromsø er desto mer interessant å observere.

Arthur Buchardts 8 år i Tromsø starta, i følge hans fortelling, slik: “- Jeg ble invitert av daværende politiske ledelse (i 2008) til å bygge hotell på den kommunale tomta mellom Strandvegen og Hjalmar Johansens gt sør for Framsenteret, og det ble inngått en intensjonsavtale om dette.” Han nevnte imidlertid ikke et ord om at en vesentlig del av denne avtalen var utredning for finansiering og bygging av 50m svømmeanlegg. Vi i Rødt mente avtalen ivaretok Tromsø kommunes interesser alt for dårlig, og fremma derfor forslag om ikke å godkjenne avtalen da den ble behandlet i formannskapet i september 2009. Dessverre fikk vi ikke flertall for forslaget. Som vi vet forsvant både 50 og senere 25 m-basseng ut av planene, og det endte med et boblebad på toppen av hotellprosjektet. Dette ble imidlertid heller ikke realisert. Buchardt fortalte så om samarbeidet med Kjell Inge Røkkes Aker Solutions AS for etablering av kontorbygg på samme tomt som hotellet var påtenkt, men med Framsenterets utvidelsesplaner var det ikke plass til både Aker Solutions AS og Buchardts hotell på sørsida Framsenteret.

I 2012, da kommunen ble ledet av byrådsleder Øyvind Hilmarsen(H) ble det i følge Buchardt initiert et forsøk på makebytte av tomt mellom Tromsø kommune og Statsbygg. Hilmarsen ga sterk støtte til dette. Undertegnede ba i mars 2013 om innsyn i den juridiske utredninga som byrådslederen henviste til, der gyldigheta av 2009-avtalen ble vurdert, og som i følge Hilmarsen viste at de fortsatt var forplikta av intensjonsavtalen fra 2009 til å stille tomt til disposisjon for Buchardt. Jeg ble nekta innsyn i utredninga. Etter at jeg ble finansbyråd fikk jeg imidlertid tilgang til dokumentet. Utredninga sier helt klart at intensjonsavtalen fra 2009 ikke lenger kunne påberopes! Dersom Buchardt fortsatt skulle ha tilgang på en kommunal tomt måtte det lages en ny avtale. Hilmarsen-byrådet inngikk imidlertid aldri noen ny skriftlig avtale med Arthur Buchardt eller hans selskap, AB Invest AS. Jeg fikk altså fullt medhold i de vurderingene jeg hadde av gyldigheta av 2009-avtalen.

Den tidligere byrådslederen beskriver initiativet til makebyttet sjøl i intervju med iTromsø onsdag 24.aug der han forteller at det ble inngått en “gentlemans agreement” mellom Buchardt, Hilmarsen og representanter for Framsenteret og Statsbygg. Men vi kunne allerede høsten 2014 lese i “iTromsø” at representanter for Polarmiljøsenteret sa at det ikke var aktuelt med makebytte for bygging av hotell på parkeringsplassen. http://www.itromso.no/nyheter/article10211767.ece

Det finnes ingen skriftlig dokumentasjon i kommunens arkiver om denne “gentleman agreement”-avtalen. Dersom det ble inngått en slik muntlig avtale om forvaltninga av offentlige eiendommer i 100-millionerklassen, er dette oppsiktsvekkende, og helt i strid med grunnleggende forvaltningsregler.

Når først Øyvind Hilmarsen(H), i intervju i “iTromsø” onsdag og med oppfølging lørdag, og Arthur Buchardt på åpent møte torsdag, framsetter nesten identiske fortellinger, kan man jo lure på hva som er “sykt” i Tromsø, slik Buchardt mener det er.

Oljeskattesmellen – Post nr 100

Som post nr 100 på min blogg legges denne artikkelen ut:Kart Barentshavet

Det har i over ett år vært snakka om oljesmellen, men oljeskattesmellen, som har fått lite oppmerksomhet, er enda kraftigere. Fra 2014 til 2015 minker skatteinntektene fra olje-&gass-næringa fra 147 milliarder kroner til bare 50 mrd kr. I toppåret 2008 kom det inn hele 384 milliarder koner i oljeskatt. Vi er nå inne i en svært dramatisk økonomisk periode.

Med oljefondets nærmest eksponentielle vekst fra 1000 milliarder i 2004 kr til over 7000 milliarder kr idag, har vi kanskje blitt forblindet, ikke minst når fondet har blitt fordoblet bare på de to siste årene. I samme periode som oljefondet har vokst med over 6000 milliarder kr, har oljeproduksjonen imidlertid blitt halvert. Dette har likevel i stor grad blitt kompensert av den historisk høye oljeprisen, og nå den lave kronekursen. Oljeprisøkninga og det svært høye oljeprisnivået frem til sommeren 2014, har bidratt til en ekstrem investeringsboom. Investeringene i norsk petroleumsvirksomhet har økt fra knapt 90 mrd pr år til over 200 mrd kr de siste 10-12 årene, til det historiske topp-punktet i 2014 med over 215 milliarder kr. Dette mens hele fastlandsindustriens årlige investeringer er på vel 60 milliarder kr.

Oljemyggene

Den svært gunstige statlige finansieringa av letevirksomheten, der staten dekker 78% av kostnaden når leteselskap går med underskudd bidrar også til økte investeringer. I 2014 ble det utbetalt historisk høye 13,2 milliarder kr til 42 selskap. Da ordninga starta i 2005 var det bare 12 selskap, og det ble utbetalt 450 millioner kr. En rekke store internasjonale oljeselskap oppretta egne norskregistrerte datterselskap for å nyte godt av denne finansieringsordninga. Men det har også blitt etablert mange norske selskap på nærmest spekulativt grunnlag med noe få titalls ansatte, ofte kalt oljemygger. Disse har sjelden kapasitet til å gå inn i produksjonsvirksomhet. Til sammen er det de 10 årene ordninga har eksistert utbetalt omlag 80 milliarder kroner fra statskassa til oljeleteselskap. I nord er vi blant annet kjent med North Energy as, med omlag 40 ansatte, som frem til sist sommer har hatt hovedkontor i Alta. De har nå store økonomiske problemer på tross av at de fra 2008 til 2014 har mottatt over 2 milliarder kr fra staten. For 2014 viser den nylig fremlagte skattelisten fra oljeskattekontoret at North Energy as mottok 373 millioner kr. Nå har selskapet flytta til Stavanger og har nylig kjøpt en annen oljemygg, Explora Petroleum as, med bare omlag 20 ansatte, og som i 2014 mottok hele 474 mill kr fra staten.

Utbetaling av skatteverdien av letekostnader

Illustrasjon fra pressemeldinga til oljeskattekontoret 25.11.15: http://www.skatteetaten.no/no/Om-skatteetaten/Presse/Nyhetsrommet/Pressemeldinger/Pressemeldinger-2015/utlignet-petroleumsskatt-pa-1532-milliarder-kroner-for-2014/

Da jeg for nøyaktig fem år siden skrev artikkelen “Monstersubsidiene”,

http://rødt.no/tromso/nyheter/2010/12/monstersubsidiene/  advarte jeg mot den ekstremt dominerende rollen petroleumsnæringen hadde fått i norsk økonomi, ikke minst virkninga av den svært raske og omfattende investeringsøkninga. Både innafor oljenæringa, men også i annen næringsvirksomhet førte denne veksten til et prispress, og generelt ressurspress på grunn av betalingsvilligheten i den svært lønnsomme oljenæringa. Dette kunne ikke vare evig, og vi har fått den store “oljesmellen”.
Ekstrem vekst

Det norske oljeskatteregimet har også bidratt til investeringene i olje- og gassvirksomheten økte så kolossalt fra oljeprisene begynte å øke for vel 10 år siden, og tvers igjennom til finanskrisa frem mot topp-punktet i 2014. Nedgangen i 2015 er nokså stor i antall kroner, men investeringene er likevel fortsatt på et svært høyt nivå, med omlag180 mrd kr. Investeringskostnadene som oljeproduksjonsselskapene har utgiftsføres før skatt som bedrifter på fastlandet, men ordninga er langt mer gunstig i o&g-næringa.

O&G-næringa kan nemlig trekke omlag 90(nitti)% av investeringskostnaden før skatt, mens fastlandsvirksomheter kan trekke 27%. Dette betyr at når det et år investeres for 200 milliarder kr, kan oljeselskapene trekke omlag 180 milliarder kr fra på inntektene for salget av olje og gass før skatten beregnes. I tillegg er avskrivingstida på investeringer i offshore-anlegg bare 6 år, altså hele 16 2/3% pr år.
Ekstrem inntektssvikt

Når vi nå har fått en situasjon der investeringsnivået er ekstremt høyt, oljeproduksjonen faller kraftig (halvert fra 2002) og det er lave olje- og gasspriser (falt med 70% på 1 1/2 år), betyr det også at skatteinntektene fra olje- og gassvirksomheten faller dramatisk. I 2012 var oljeskatten 274 mrd kr, i 2013 239 mrd kr, i 2014 147 mrd kr, mens den i 2015 ser ut til å havne på kanskje under 50 milliarder kr! Etter 3.kvartal i 2014 kom det inn skatt for over 125 mrd kr, mens det til samme tid i 2015 bare kommet inn 32,8 mrd kr, i følge Norges Banks kvartalsrapport for oljefondet. http://www.nbim.no/no/apenhet/rapporter/2015/kvartalsrapport-3.-kv.-2015/

Dette er det laveste siden oljefondet ble etablert tidlig på 90-tallet. All oljeskatt blir overført til oljefondet (Statens pensjonsfond utland). I denne illustrasjonen fra oljeskattekontoret viser prognosen en skatteinntekt på omlag 100 mrd kr i 2015, noe som avviker sterkt fra Norges Banks faktiske tall hittil i 2015. Tendensen er uansett en sterk nedgang.

Utlignet petroleumsskatt og oljepris

 

De beste skatteårene, og med topp-punkt i 2008 med 384 milliarder kr, kom som resultat av høy oljepris, en oljeproduksjon som var langt høyere enn i dag, og investeringene på godt under 150 milliard kr. Denne økonomiske gullalderen er definitivt forbi. Med lav tilførsel av skatt blir utviklinga av Oljefondets størrelse i enda større grad enn til nå bli prega av de internasjonale økonomiske svingningene, og den usikkerheten det medfører.

Ved hjelp av klimakrisa er det kanskje en viss sjanse for at alvoret siger innover nasjonen. Men det er ikke bare et grønt skifte som trengs, minst like mye er et rødt og solidarisk skifte nødvendig.

 

 

 

Demokratisk vind over Tromsø

Jens Ingvald Olsen 50mm 2015Det blåser en frisk demokratisk vind over Tromsø. Ap, Rødt og SV har i fellesskap utmeisla en ny åpen og demokratisk retning i Tromsøpolitikken. Dette har falt noen tungt for brystet, men desto flere er godt fornøyde. Som Rødts medlem av byrådet er jeg stolt over det vi i felleskap har fått til i løpet av kort tid. Vi har, innafor rammene av byrådsmodellen, åpna opp og etablert politiske prosesser som er langt mer synlig, kontrollerbar og inkluderende enn i de fire foregående årene. Dette har vi prioritert å gjøre sjøl om byrådsmodellen avvikles allerede fra 1. juli 2016. Etter at vi behandla budsjettforslaget i åpen byrådskonferanse fikk vi nettopp den åpne politiske debatten, og dermed forslag og kommentarer som vi kunne ta hensyn til når vi i møtet i byrådet halvannen uke senere vedtok byrådets forslag til budsjett for 2016 og økonomiplan 2016-19. Blant annet endra vi profilen i eiendomsskatteøkninga slik at boligskatten i gjennomsnitt øker med 2400 kr pr år i stedet for vel 3000 kr. Vi har også vedtatt at kommunestyret på en sterkere måte skal inkluderes i beslutningsprosessen før endelig beslutning om investering for nytt svømmeanlegg på nyåret.

Beslutninga om økt eiendomsskatt har naturligvis vakt en del harme, men mange har stor forståelse for byrådets anbefaling. Den økonomiske situasjonen i Tromsø kommune er nemlig langt mer alvorlig enn det H, FrP og V-byrådet presenterte i sin økonomirapportering og sitt budsjettforslag. Mens de rapporterte om at det ville bli driftsbalanse ved årsskiftet og disposisjonsfondet kunne økes med 13 mill kr til 30 mill kr, viser det seg at det er et historisk driftsunderskudd (merforbruk i forhold til vedtatt budsjett) på omlag 100 millioner kr i 2015. Når finansposter er brukt og disposisjonsfondet tømt, ligger det likevel an til et regnskapsmessig underskudd for 2015 på mellom 40 og 50 millioner kr. Vi mener det vil være helt uforsvarlig å kutte den kommunale velferdsproduksjonen, som det aller meste av pengene går til, med 86,5 millioner kr, som er økninga i eiendomsskatt. De som ville lide under dette er de som trenger helsehjelp, og det er barna. Men samtidig som eiendomsskatten økes skal det gjennomføres et omfattende omorganiseringsprosjekt i kommunen, som på sikt vil gi store besparelser i driftskostnader. Dette skal skje i tett samarbeid med de ansatte.

For første gang i historien ble det sist mandag, etter initiativ fra Ap, SV og Rødt i kommunestyrets finanskomite, arrangert offentlig høring om byrådets budsjettforslag. Der svarte byråd for finans på spørsmål fra komiteens opposisjon, og en rekke organisasjoner deltok med kommentarer og forslag til komiteens videre arbeid frem mot kommunestyrets budsjettbehandling 16.desember. Dette er en inkluderende og demokratisk nyvinning i Tromsø.

Det er derfor med forundring jeg leser lederartiklene i Nordlys der byrådets og kommunestyreflertallets virksomhet blir beskrevet i svært negative vendinger. Det skrives om en sjølforskyldt nordavind fra alle kanter, og vi har ikke bare hisset på oss NHO-direktør Chrisian Chramer, men også LO i Tromsø. Og det skrives om at nå må byrådslederen ta grep. Ikke minst overfor undertegnede som er finansbyråd. I følge Nordlys redaktør er særlig jeg fiendtlig overfor det private næringslivet, og må tuktes, etter det jeg skjønner. Gruppeleder for Høyre, Erlend Svardal Bøe kommer også med formaninger om at vår politiske ytringer og retorikk ikke er akseptable. I en tid der ytringsfriheten med rette hylles, er visstnok min retorikk likevel for sterk. Det er nesten så jeg blir beskyldt for å ha krenka noen utilbørlig.  Det store eksemplet på denne påståtte fiendtligheta og utålelige «retorikken» er kanselleringa av renholdavtalen med ISS, som Øyvind Hilmarsen undertegna dagen før han gikk av som byrådsleder. Så er det beslutninga om at byrådet ønsker at kommunens eget renovasjonsselskap, Remiks, på helt lovlig vis, skal samle inn avfallet fra kommunale bygg og institusjoner. Begge disse beslutningene var ualminnelig godt forankra gjennom hele valgkampen, og ikke en ubetydelig grunn til at vi vant valget. Befolkninga ønska ikke at de dyktig renholderne i Fagrent skulle miste jobben. Tromsø kommune har et omfattende forretningsmessig samarbeid og kontrakter med det private næringslivet, som vi som byråd, og jeg som finansbyråd har spesielt ansvar for. Dette viderefører vi på beste måte, og jeg har undertegnet kontrakter med private leverandører for over 3/4 milliarder kr siden jeg tiltrådte 14. oktober.

Fra 1. juli 2016 har kommunestyret bestemt at byrådsmodellen skal avvikles. Den demokratiske, inkluderende vinden over Tromsø skal bli enda sterkere. Om noen fortsatt vil se på dette som en iskald nordavind fra alle kanter, får vi bare jobbe enda hardere for å innfri våre egne, og ikke minst velgernes forhåpninger til oss.

Jens Ingvald Olsen, Rødt, Finansbyråd