Sareptas krukke?

Knallår

Uansett hvor stor avkastningene er, så er Statens Pensjonsfond Utland(SPU) i stadig sterkere grad avhengig av verdiskapinga, profitten og avkastninga som arbeiderklassen og fattigbønder utafor Norge skaper. Den samla tendensen er at på tross av fondets store vekst har avkastninga de siste 4 årene gått ned fra 692 milliarder kr i 2013 til ca 330 i 2016. 2015 var første året der avkastninga for SPU var større enn bidraget fra staten. Dette forsterkes i 2016 og 2017. Dette er det store politiske, moralske spørsmålet vi må sette på dagsorden. Dette er langt viktigere enn om SPU faktisk noen gang vil dekke pensjonene i Norge. SPU gjør at Norge i stadig sterkere grad blir knytta stadig til, og avhengig av, den aggressive utbyttinga av arbeiderklassen og fattigbønder. Og ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom den stadig tettere symbiosen med USAs verdensomspennende militæraktivitet.

img_0696

Journalist i Nordlys, Ylva Schwenke, skreiv artikkelen «Coop, oljefondet og ungdommen» 30.desember. http://nordnorskdebatt.no/article/coop-oljefondet-ungdommen

Der oppfordra hun, særlig 50-60-åringene, om å huske hvorfor oljefondet ble etablert i 1990. Hun skreiv blant annet: «Det er et statlig fond som skal sikre kommende generasjoner et sikkerhetsnett når olja en gang tar slutt. Dette konseptet er noe representanter fra hele det politiske spekteret burde enes om, og at er en gode idé. For det å ha noe å leve av når vår primære inntektskilde bokstavelig talt tørker opp er absolutt nødvendig for hele nasjonens framtid.» Ylva Schwenke pekte også helt riktig på at regjeringas uttak på 265 milliarder kr i 2017 «er det største noen gang, og langt større enn vi for få år siden trodde Norge ville bruke.» Sjøl om hun ikke gikk særlig i dybden på oljefondets oppretting eller dets historie, så er hennes oppfordring om å sette seg inn i hva oljefondet er for noe, er noe jeg absolutt slutter meg til. Oljefondet, politikken bak det, og ikke minst hvordan det har utvikla seg, har fått alt for liten offentlig oppmerksomhet og debatt.
På Norges Bank Investment Management (www.nbim.no) kan vi daglig følge telleverket som viser hvordan millionene og milliardene strømmer inn og ut av oljefondet. Fra de første 46,3 milliarder kronene ble satt inn i fondet i 1996, for 21 år siden, har det vokst til at det ved dette årsskiftet har en (papir)verdi på 7 550 milliarder kr. Dette er verdens største enkeltfond. Fra etableringa i 1990 til 1996 ble det ikke overført penger til fondet. Da var neppe noen som forestilte seg at fondet, som nå kalles Statens Pensjonsfond Utland(SPU), skulle bli så stort. Da handlingsregelen om at maks 4% avkastning skal tas inn i statsbudsjettet ble vedtatt av Stortinget i 2001, hadde fondet en verdi på mellom 5 og 600 milliarder kr. Grunnkapitalen av fondet skulle ikke røres. Mens 4% av 600 mrd kr er 24 mrd kr så er 4% av 7500 mrd hele 300 mrd kr. Sjøl om statsbudsjettene har økt, så utgjør sjølsagt 300 mrd kr relativt sett svært mye mer er 24 mrd gjorde i 2001. Solbergregjeringas oljepengebruk med 265 mrd kr i 2017 er altså hinsides alle vurderinger som ble gjort av Stortinget i 2001. Om det likevel er fornuftig å gjøre det, skal jeg la ligge i denne omgang. Men det er i alle fall et signal om at det er svært viktig for befolkninga i Norge, ikke minst de som tror at pensjonene er trygge og vil bli finansiert av oljefondet, å skaffe seg innblikk i hva Statens Pensjonsfond Utland (SPU) egentlig er. Hvorfor er fondet blitt så stort, og hvor stort er det egentlig? Hva er det som gjør at det vokser,- og krymper, for det skjer faktisk også.
Det er fire hovedbidragsytere til fondet. 1. Petroleumsskatten fra oljeselskapene, 2. Statens direkte eierandeler (SDØE) som forvaltes av det helstatlige selskapet Petoro as. 3. Avkastninga på investeringene i utlandet. 4. Valutakursendringer(olje prises i am.dollar.) I tillegg utgjør administrasjonen av fondet en kostnad på 3-4 milliarder. Statens uttak fra fondet bidrar også til reduksjon av verdien. SDØE er langt mindre i dag enn frem til 2001 da Statoil, som til da hadde administrert SDØE ble delprivatisert. Samtidig ble 21,5 % av SDØE solgt til det delprivatiserte Statoil og Hydro.

img_0695

Det har vært en nærmest eksponentiell vekst av SPU fra 46,3 mrd i 1996 via 1000 mrd i 2004, 2000 mrd kr i 2007, 3000 mrd kr i 2010, 4000 mrd kr i 2012, 5000 mrd i 2013, 6000 mrd kr i 2014 og 7000 mrd kr i 2015, og nå ca 7500 milliarder når vi går inn i 2017. Kortere og kortere tid mellom hver tusen millard kr som har blitt passert. Men har dette blitt en utømmelig Sareptas krukke? Ser vi på den samla veksten kan man nesten få et slikt inntrykk, og ikke minst hvis veksten fortsetter. En nærmere kikk på faktorene som bidrar til fondets verdi imidlertid helt nødvendig. Da er mønsteret disse 20 årene noe helt annet enn kontinuerlig vekst. De årlige variasjonene er store, til dels dramatisk store, og uforutsigelig.

Det mest variable er valutakurssvingningene. Fra 2013 til 2015 har dette bidratt til en vekst på 1700 mrd kr, for 2016 ligger an til negativ virkning på 560 mrd kr. Også tidligere har det vært store årlige utslag. Totalt utgjør valutakursendingene 1300 mrd kr av SPU. For å beregne dollar-verdien det internasjonale markedet må den beregnes i forhold til (7500 – 1300)=6200 mrd kr.

img_0694

Oljeproduksjonen i Norge er idag halvert fra toppåret 2001. Men på grunn av oljeprisøkninga utover 2000-tallet til maksprisene i 2008 bidrog det likevel at skatteinntektene økte fra 100 mrd kr i 2001 til rekordåret 2008 med 384 mrd kr. Kombinasjonen fra 2014 av lave oljepriser, lavere produksjon, samtidig som investeringene fortsatt er historisk høye på nærmere 200 mrd kr, har gjort at skatteinntektene og bidraget fra Petoro as har falt dramatisk. For 2015 var de falt til 42 mrd kr, og for 2016 videre til så vidt over 30 mrd kr. I tillegg var uttaket i statsbudsjettet så stort at i 2016 vil det for første gang i historia ser det ut til å bli et netto negativt bidrag fra staten til SPU på ca 75 milliarder kr. For 2017 ser det negative bidraget fra staten til å bli svært mye større, kanskje over 200 milliarder kr.
Års- og kvartalsrapportene fra NBIM, som er hovedkilden i artikkelen, har de siste årene hatt sterk fokus på å presentere avkastningene på investeringene, særlig i eiendom. Sjøl om eiendomsinvesteringer utgjør knapt 5% av de samla investeringene, så løftes disse frem. Det er her den prosentvise avkastninga er størst, og et sterkt uttrykk for finansialiseringa i kapitalismen internasjonalt, på samme måte som i Norge. Også media har et voldsomt fokus på de «spektakulære» eiendomskjøpene i luksusstrøk i London, Paris og New York. Nesten 60% investeres i statlige fond og omlag 40% i aksjer i selskap. Og det har altså vært en halvering av den samla avkastninga fra 2013 til 2016.

img_0697

 

La pumpene gå?

imageHvis det overordnete målet for absolutt all virksomhet i Norge skal være å finne, og pumpe opp all olje og gass så raskt som overhodet mulig, har professor i petroleumsøkonomi Petter Osmundsen og professor i finans Thore Johnsen rett når de sterkt advarer mot å endre (det svært gunstige) skatteregimet for norsk petroleumsvirksomhet. De skriver i DN fredag 21.12. at petroleumsvirksomheta er global, og at det ikke er noe som viser at selskapene i Norge tar større risiko, slik at det blir store kostnadsoverskridelser, selv om staten dekker rundt 90 % av investeringskostnadene. I tillegg sier de at det er feil å bruke skatt som konjunkturstyringsinstrument.

Staten og de politiske myndighetene skal, i følge de to professorene, kun være opptatt av at skattesystements oppgave er provenyet til staten. Dette er etter min vurdering å la den ultimate økonomiske liberalismen overta fullstendig. At dette skal være måten Norge skal styres på, og muligens blir politikken til Solberg-regjeringa, har Osmundsen og Johnsen naturligvis lov å mene.

For den helhetlige næringsvirksomheta i Norge, som naturligvis ikke har mulighet å konkurrere med fortjenestemarginene i petroleumsvirksomheta, vil dette være svært skadelig. Konkurransen både om de (knappe) menneskelige og økonomiske ressursene har blitt historisk skjev. I tillegg kommer de klima- og miljøpolitiske aspektene  ved den svært omfattende og dominerende posisjonen til olje- og gassvirksomheta.

Professorene Osmundsen og Johnsen sier det er umulig med en treffsikker planøkonomisk styring. Men kanskje er nettopp planøkonomi på samfunnsnivå mer nødvendig enn noen gang. I dag er det kun selskapene som driver sin virksomhet planøkonomisk.

Jens Ingvald Olsen, fylkestingsrepresentant Troms Rødt

Er SV bare delvis med i regjeringa?

 

ImageI de 8 årene SV har vært regjeringsparti har olje/gass-virksomheta blitt en mer dominerende del av norsk økonomi og samfunn enn noen gang siden første oljefunn ble gjort i 1969.
Oljefondet har økt fra 1000 milliarder kr til over 4000 milliarder med SV i regjering. Investeringsnivået har økt fra 100 mrd kr i 2005 til 213 mrd i 2013. For annen industri investeres det for ca 40 mrd i 2013.   Det er nettopp i SVs regjeringsperiode oljeletingsselskap har hatt den svært gunstige refusjonsordninga der staten betaler 78% av letekostnadene. SV har hatt finansministeren i fire av regjeringsårene. Fra et nivå på 0,5 milliard pr å i 2005 til de siste 3 årene mellom 9 og 10 mrd kr har disse selskapene et sugerør i statskassa som til og med barnehagebaronene kan drømme om. Et lite leteselskap som North Energy AS, med 40 ansatte, fikk i 2012 hele 511 mill kr. Da blant annet undertegnede for snart 3 år siden satte søkelys på disse “monstersubsidiene”, lovte SV v/Inga Marte Thorkildsen, blant annet i intervju i Klassekampen at SV skulle foreslå endringer. Men nei, forslaget kom ikke, og alt fortsetter som før. En marginal skatteskjerping for investeringer, der staten ikke lenger skal betale 91% av oljeinvesteringene, men “bare” 89% har riktignok ført til ramaskrik hos de ekstremt profitthungrige oljeselskapene, men når annet næringsliv får dekt 28% av sine investeringskostnader, faller det på sin egen urimelighet.
Barentshavet er nå åpnet i sin helhet for oljeboring – helt fra 35 km ved Finnmarkskysten til nordkanten av Bjørnøya (74,5 gr N), og mot øst helt til den nye russegrensa. Oljefeltet Goliat utafor Finnmarkskysten har SV velsignet for produksjon. Petrokapitalen har fått oppfylt sine våteste drømmer.  
I det svært sårbare Arktis, i matfatet Barentshavet, i en situasjon med rekordhøye CO2-målinger over Svalbard, og 2-gradersmålet dunster bort i oljedampen, er det på sett og vis ikke rart at Lars Egeland, miljø- og energipolitisk talsmann for SV i Klassekampen fredag 21.juni ber om at søkelyset ikke settes mot SV. Han vil heller ha søkelyset mot de partiene som er enda mer uhemma i sin iver for raskest mulig å hente opp det som måtte finnes av norske petroleumsressurser. Jeg må dessverre skuffe Egeland og SV. SV kan ikke lenger late som de bare er litt med i en regjering som til de grader prioriteter petrovirksomheta framfor all annen næringsvirksomhet.

Oljedopet

image

Av Jens Ingvald Olsen, stortingskandidat Troms Rødt

Kommunestyret i Tromsø må nå selge eiendommer for Tromsø Havn for å finansiere den enorme utbygginga på Tønsnes (olje-)industrihavn. Havnebygget på Prostneset og store arealer på Skattøra selges. Sørsjeteen, som også var foreslått solgt, skal behandles senere som egen sak i kommunestyret. Tromsø kommune har innlatt seg på en svært risikofylt vei inn i den forjettede oljeverden. For, som det står i byrådets forslag til «Petrostrategisk plan», har oljeselskapene bedt om Tromsø kommune tar alle investeringskostnader for utbygginga på Tønsnes, og dermed all risiko. Oljeselskapene skal kun betale leie de gangene de eventuelt finner det formålstjenelig å bruke anlegget. Bare første byggetrinn på Tønsnes koster 300 millioner kr, og totalinvesteringene vil langt overstige en halv milliard kr. Rødt har hele tida advart mot dette svært risikofylte løpet. Da Frp var i opposisjon var de enig med oss. Nå de nå sitter i byrådet har de snudd. Det samme kan det virke som SV har gjort, bare motsatt veg.

Tromsø har et fantastisk komparativt fortrinn ved den svært store og avanserte kompetansen som blant annet er etablert gjennom utbygginga av Universitetet, fiskeri- og havbruksforskning, Polarinstituttet og de andre forskningsvirksomhetene ved Polarmiljøsenteret (Framsenteret), Satelittstasjonen. Nå etableres også det faste sekretariat for Arktisk Råd i Tromsø, hvor livsvilkårene til de arktiske urfolkene blir sentralt virkefelt.

Rødt mener derfor at Tromsø kommunes strategi skal være å utvikle Tromsø som miljøbyen i Arktis.

Oljeselskapenes tjenere?

Samtidig som kommunestyret gjorde sitt vedtak om eiendomssalg var olje og energiminister, Ola Borten Moe (SP) i Tromsø, til stor begeistring fra ledelsen ved Universitetet, for å fortelle at UiT var foretrukket framfor Narvik for å etablere forskningssenter for fremme av oljevirksomheta i Barentshavet og Arktis. SPs fremste kandidater i Troms var naturligvis også der for å sole seg i glansen.

Den økte satsinga på petroleumsvirksomheta er en helt direkte trussel mot klimaet, og ikke minst gjelder dette i det arktiske området der sjøl en liten gjennomsnittlig temperaturøkning vil få svært store konsekvenser. Smelting av tundra gir svært store utslipp av klimagassen metan, som igjen forsterker en temperaturøkning.

Petroleumsvirksomheta i Barentshavet er også en åpenbar miljøtrussel i vårt viktigste matfat. Flere offentlige fagetater advarer f.eks i «Konsekvensutreding for Barensthavet sørøst», sterkt mot petroleumsvirksomhet her på grunn av risikoen som akuttforurensing i dette området vil innebære. Avstanden fra land gjør også at redningsberedskap for mannskapene på petroinstallasjonene i deler av Barentshavet er svekka.

Det er derfor all grunn til å spørre om Universitetet nå løper fullstendig fra sin vitenskapelig uavhengige posisjon, og i stedet skal bli den viktigste institusjonen for å legitimere petroleumsvirksomheta i Arktis. Samrøret som nå innledes med oljeselskapene lukter ikke godt.