Elefanten i Barentshavet

Jens Ingvald Olsen, stortingskandidat Rødt Troms

Jens Ingvald Olsen 50mm 2015Ved årsskiftet 2010-2011 skreiv jeg artikkelen «Monstersubsidene», som ble publisert i Klassekampen og Nordlys. Der påviste jeg at det var utbetalt om lag 23 milliarder kr i perioden 2005-10 til oljeletingingsselskap. Dette vakte nasjonal oppmerksomhet, og SVs Inga M. Thorkildsen, som satt i regjeringa, lovte i intervju med Klassekampen at de skulle fremme forslag om at ordninga skulle endres, og i beste fall opphøre. Det kom aldri noe forslag. Alle andre stortingsparti slo også ring om ordninga. Det var kun Rødt som krevde opphør av denne gaveordninga. Nå har det plutselig både fra SV, MDG, V og langt inn i Ap, kommet krav om at «leterefusjonsordninga» skal opphøre. 78% av kostnader for oljeletingsselskap som går med underskudd, blir dekt av staten. Fra 2005 til nå er det utbetalt om lag 100 milliarder kr. Det tidligere Alta-selskapet North Energy as, der Johan Petter Barlindhaug var styreleder og deleier, fikk for eksempel utbetalt 2 milliarder kr, før de nå har avviklet selskapets oljeleting. At flere parti nå støtter Rødts krav er jo bra, men disse partiene ser tydeligvis ikke den store elefanten rommet.
De skattemotiverte
Som etableringa av leterefusjonsordninga viste, så er svært mye av den økonomiske aktiviteten i olje & gassvirksomheten skattemotivert. På et par år økte antall selskap som gikk med underskudd, og dermed fikk utbetaling, fra 10 til 40. Men det er en annen del av petroleumsskattelovgivinga som har en langt større (negativ) betydning for den norske økonomien, men som dagens stortingsparti ikke vil berøre. Fra 2013 til nå har petroleumsskatteinntektene vært i stupfall: I 2013 var de 254 milliarder, i 2014 158 mrd kr, i 2015 91mrd kr, i 2016 41 milliarder kr, og i 2017 ser det ut til at netto petroleumsskatt såvidt vil passere 30 mrd kr.

2013-2017


Stupfall i oljeskatt
Dette enorme fallet i skatteinntekter fra oljenæringa skyldes selvsagt at oljeprisene er lavere nå, og oljeproduksjonen har fortsatt å falle, men det skyldes ikke minst at investeringsnivået i oljevirksomheten fortsatt er ekstrem høyt. Hvordan henger det sammen? Jo, det aller meste av investeringene, enten det er for utvinning eller leting av olje og gass blir utført av de store oljeselskapene som har oljeproduksjon, og dermed går med store overskudd. Gjennom skattereglene, som i hovedsak er ordinær selskapsskatt på 25% pluss grunnrenteskatt på 53%, så kan de også trekke 78% av investeringskostnadene fra overskuddet før skatt beregnes. I tillegg kan de trekke fra en «fri-inntekt». Dette betyr at staten i realiteten finansierer mellom 88 og 89% av investeringskostnadene til oljeselskapene. Denne ordninga er hovedårsaken til det enorme fallet i oljeskatteinntektene. Mens oljeskatteinntektene utgjorde nærmere 30% av de samla skatteinntektene i Norge for 3-4 år siden, utgjør de nå bare 6%.

Elefant eller mus
Korpfjellet, den store undersjøiske fjellformasjonen øst i Barentshavet, ble inntil denne uka utpekt til å inneholde det største oljereservoaret på norsk sokkel. Dette fjellet skulle inneholde et såkalt «Elefant-funn», men i likhet med de andre oljeboringene i Barentshavet i sommer var borehullet så godt som knusk tørt. Oljeselskapet Lundin, som er partner sammen med Statoil, falt umiddelbart kraftig på børsen med nærmere 8%. Sjøl om noen konsulentselskap som feks Rystad prøver å begrense skuffelsen, så er egentlig tørrboringa på Korpfjellet en katastrofemelding til oljeindustrien, og ikke minst til regjeringa og stortinget.
Lederne for olje-partiene, med H, Ap, Frp i spissen prøver å gjøre gode miner til slett spill. De har ingen kommentarer til dette. Det hadde nok vært et samstemt jubelbrøl om Korpfjell-brønnen hadde bekrefta de forventa oljereservene.
Desperat minister
Sist uke meldte olje- og energiminister Søviknes at regjeringa går inn for å åpne «Barentshavet nord» for oljeleting, det vil si området helt opp mot Svalbard. Her er det i følge ministeren store mengder olje. Som kilde brukes som vanlig oljedirektoratets anslag. Denne gangen 10 millioner fat. Vi er vitne til en desperat og grenseløs jakt på den siste oljen. Søviknes presenterer dette få dager etter fiaskoen med det sikre «elefantfunnet» i Barentshavet sørøst.

Oljeskatteregimet ble forsvart både av Jonas Gahr Støre og Erna Solberg i statsministerduellen på Tromsø bibliotek. Både for Ap og H, sammen med Frp er den desperate jakta på den siste olje i Barentshavet prioritet nr én, koste hva det koste vil. At de i tillegg til den enorme miljømessige risikoen de tar, også gjennomfører en økonomisk hasard, kan dessverre koste oss alle svært dyrt.
Stopp pokerspillet
Rødt krever at det statsfinansierte pokerspillet i Barentshavet må stanses umiddelbart. Den fortsatte pushinga av leteboring er det største økonomiske tapsprosjektet for staten, og dermed det norske folket noensinne.

Advertisements

Sareptas krukke?

Knallår

Uansett hvor stor avkastningene er, så er Statens Pensjonsfond Utland(SPU) i stadig sterkere grad avhengig av verdiskapinga, profitten og avkastninga som arbeiderklassen og fattigbønder utafor Norge skaper. Den samla tendensen er at på tross av fondets store vekst har avkastninga de siste 4 årene gått ned fra 692 milliarder kr i 2013 til ca 330 i 2016. 2015 var første året der avkastninga for SPU var større enn bidraget fra staten. Dette forsterkes i 2016 og 2017. Dette er det store politiske, moralske spørsmålet vi må sette på dagsorden. Dette er langt viktigere enn om SPU faktisk noen gang vil dekke pensjonene i Norge. SPU gjør at Norge i stadig sterkere grad blir knytta stadig til, og avhengig av, den aggressive utbyttinga av arbeiderklassen og fattigbønder. Og ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom den stadig tettere symbiosen med USAs verdensomspennende militæraktivitet.

img_0696

Journalist i Nordlys, Ylva Schwenke, skreiv artikkelen «Coop, oljefondet og ungdommen» 30.desember. http://nordnorskdebatt.no/article/coop-oljefondet-ungdommen

Der oppfordra hun, særlig 50-60-åringene, om å huske hvorfor oljefondet ble etablert i 1990. Hun skreiv blant annet: «Det er et statlig fond som skal sikre kommende generasjoner et sikkerhetsnett når olja en gang tar slutt. Dette konseptet er noe representanter fra hele det politiske spekteret burde enes om, og at er en gode idé. For det å ha noe å leve av når vår primære inntektskilde bokstavelig talt tørker opp er absolutt nødvendig for hele nasjonens framtid.» Ylva Schwenke pekte også helt riktig på at regjeringas uttak på 265 milliarder kr i 2017 «er det største noen gang, og langt større enn vi for få år siden trodde Norge ville bruke.» Sjøl om hun ikke gikk særlig i dybden på oljefondets oppretting eller dets historie, så er hennes oppfordring om å sette seg inn i hva oljefondet er for noe, er noe jeg absolutt slutter meg til. Oljefondet, politikken bak det, og ikke minst hvordan det har utvikla seg, har fått alt for liten offentlig oppmerksomhet og debatt.
På Norges Bank Investment Management (www.nbim.no) kan vi daglig følge telleverket som viser hvordan millionene og milliardene strømmer inn og ut av oljefondet. Fra de første 46,3 milliarder kronene ble satt inn i fondet i 1996, for 21 år siden, har det vokst til at det ved dette årsskiftet har en (papir)verdi på 7 550 milliarder kr. Dette er verdens største enkeltfond. Fra etableringa i 1990 til 1996 ble det ikke overført penger til fondet. Da var neppe noen som forestilte seg at fondet, som nå kalles Statens Pensjonsfond Utland(SPU), skulle bli så stort. Da handlingsregelen om at maks 4% avkastning skal tas inn i statsbudsjettet ble vedtatt av Stortinget i 2001, hadde fondet en verdi på mellom 5 og 600 milliarder kr. Grunnkapitalen av fondet skulle ikke røres. Mens 4% av 600 mrd kr er 24 mrd kr så er 4% av 7500 mrd hele 300 mrd kr. Sjøl om statsbudsjettene har økt, så utgjør sjølsagt 300 mrd kr relativt sett svært mye mer er 24 mrd gjorde i 2001. Solbergregjeringas oljepengebruk med 265 mrd kr i 2017 er altså hinsides alle vurderinger som ble gjort av Stortinget i 2001. Om det likevel er fornuftig å gjøre det, skal jeg la ligge i denne omgang. Men det er i alle fall et signal om at det er svært viktig for befolkninga i Norge, ikke minst de som tror at pensjonene er trygge og vil bli finansiert av oljefondet, å skaffe seg innblikk i hva Statens Pensjonsfond Utland (SPU) egentlig er. Hvorfor er fondet blitt så stort, og hvor stort er det egentlig? Hva er det som gjør at det vokser,- og krymper, for det skjer faktisk også.
Det er fire hovedbidragsytere til fondet. 1. Petroleumsskatten fra oljeselskapene, 2. Statens direkte eierandeler (SDØE) som forvaltes av det helstatlige selskapet Petoro as. 3. Avkastninga på investeringene i utlandet. 4. Valutakursendringer(olje prises i am.dollar.) I tillegg utgjør administrasjonen av fondet en kostnad på 3-4 milliarder. Statens uttak fra fondet bidrar også til reduksjon av verdien. SDØE er langt mindre i dag enn frem til 2001 da Statoil, som til da hadde administrert SDØE ble delprivatisert. Samtidig ble 21,5 % av SDØE solgt til det delprivatiserte Statoil og Hydro.

img_0695

Det har vært en nærmest eksponentiell vekst av SPU fra 46,3 mrd i 1996 via 1000 mrd i 2004, 2000 mrd kr i 2007, 3000 mrd kr i 2010, 4000 mrd kr i 2012, 5000 mrd i 2013, 6000 mrd kr i 2014 og 7000 mrd kr i 2015, og nå ca 7500 milliarder når vi går inn i 2017. Kortere og kortere tid mellom hver tusen millard kr som har blitt passert. Men har dette blitt en utømmelig Sareptas krukke? Ser vi på den samla veksten kan man nesten få et slikt inntrykk, og ikke minst hvis veksten fortsetter. En nærmere kikk på faktorene som bidrar til fondets verdi imidlertid helt nødvendig. Da er mønsteret disse 20 årene noe helt annet enn kontinuerlig vekst. De årlige variasjonene er store, til dels dramatisk store, og uforutsigelig.

Det mest variable er valutakurssvingningene. Fra 2013 til 2015 har dette bidratt til en vekst på 1700 mrd kr, for 2016 ligger an til negativ virkning på 560 mrd kr. Også tidligere har det vært store årlige utslag. Totalt utgjør valutakursendingene 1300 mrd kr av SPU. For å beregne dollar-verdien det internasjonale markedet må den beregnes i forhold til (7500 – 1300)=6200 mrd kr.

img_0694

Oljeproduksjonen i Norge er idag halvert fra toppåret 2001. Men på grunn av oljeprisøkninga utover 2000-tallet til maksprisene i 2008 bidrog det likevel at skatteinntektene økte fra 100 mrd kr i 2001 til rekordåret 2008 med 384 mrd kr. Kombinasjonen fra 2014 av lave oljepriser, lavere produksjon, samtidig som investeringene fortsatt er historisk høye på nærmere 200 mrd kr, har gjort at skatteinntektene og bidraget fra Petoro as har falt dramatisk. For 2015 var de falt til 42 mrd kr, og for 2016 videre til så vidt over 30 mrd kr. I tillegg var uttaket i statsbudsjettet så stort at i 2016 vil det for første gang i historia ser det ut til å bli et netto negativt bidrag fra staten til SPU på ca 75 milliarder kr. For 2017 ser det negative bidraget fra staten til å bli svært mye større, kanskje over 200 milliarder kr.
Års- og kvartalsrapportene fra NBIM, som er hovedkilden i artikkelen, har de siste årene hatt sterk fokus på å presentere avkastningene på investeringene, særlig i eiendom. Sjøl om eiendomsinvesteringer utgjør knapt 5% av de samla investeringene, så løftes disse frem. Det er her den prosentvise avkastninga er størst, og et sterkt uttrykk for finansialiseringa i kapitalismen internasjonalt, på samme måte som i Norge. Også media har et voldsomt fokus på de «spektakulære» eiendomskjøpene i luksusstrøk i London, Paris og New York. Nesten 60% investeres i statlige fond og omlag 40% i aksjer i selskap. Og det har altså vært en halvering av den samla avkastninga fra 2013 til 2016.

img_0697

 

Barentshavet under angrep

3.september setter riggen “Transocean Spitsbergen” på oppdrag fra Statoil borekrona ned i havbunnen på brønnen “Ensis” 42 km, en maraton, utafor Nordkapp. Dette er det nærmeste oljeboringa har vært fjæresteinene i Norges snart 50 år gamle historie som oljenasjon! I det fatale “Goliat-forliket” på Stortinget i 2009 ble grensa for leteboring flytta fra 50 til 35 km fra Finnmarkskysten!

I fjæresteinene

Denne rekordnære boringa skjer vel 2 uker etter at en hel verden har sett sykkelrittet Arctic Race of Norway på TV2 i det fantastiske landskapet i området. Spektakulære bilder av flere av Europas største fuglefjell, og kystnære rike fiskeområder har gått over skjermene. I timelange sendinger har dette blitt vist fram som uvurderlig reklame for turistnæringa i årene fremover.

Den samme riggen har tidligere i sommer gjennomført boring for Statoil på Apollo-brønnen på 74ºN, sørøst for Bjørnøya. Så langt nord har det aldri tidligere vært gjort offshore oljeleiting. Boringa var svært omstridt, og politimester Ole Sæverud satte inn politistyrker for å fjerne Greenpeace-skipet “Ezperanza” fra området i begynnelsen av juni etter at borestarten var hindret i noen dager. Heldigvis var borebrønnen tørr, på tross av at Statoil hadde store forhåpninger om å finne olje, siden brønnen ligger like nord for Westing-Central, der det østerrikske selskapet OMV påviste olje i 2013.

Ved russegrensa

Mot delelinja med Russland, i Barentshavet sørøst, pågår intens seismikkskyting i sommer med 7-8 skip. Området er åpnet etter at den russiske Dumaen, noe motvillig, ratifiserte delelinjeavtalen og konsekvensutredninga for Barensthavet sørøst ble vedtatt av Stortinget i juni 2013. Allerede en måned etter ratifiseringa, og dagen etter den trådte i kraft, var det første norske seismikkskipet igang den 8.juli 2011. Norge har iverksatt en svært offensiv, og aggressiv, kartleggingsvirksomhet for å komme igang så raskt som mulig med leiteboring tett opptil grensa. Blant annet for å sikre seg retten til å utvinne de eventuelt grenseoverskridende feltene. I et vedlegg til avtalen er samme prinsipper som mellom Norge og Storbritannia i Nordsjøen lagt til grunn; Nasjonen som finner olje/gass får retten til utvinning, men den andre nasjonen skal ha salgsverdien av det som er beregna å være på sin side av grensa. Blir man ikke enig om fordelinga, skal en voldgiftsdomstol avgjøre saka.

Olje foran fisk

Den omfattende seismikkskytinga har medført umiddelbart og dramatisk fall i fiskefangstene i området. Et svært godt og viktig fiskeri falt på svært kort tid med opptil 80%, med store økonomiske tap for fiskerne i Øst-Finnmark, og fiskeindustrien mangler råstoff til sin virksomhet. Både fiskerne og fiskekjøperne har protestert kraftig på konsekvensene av seismikkskytinga, og de har også fått faglig støtte for sin argumentasjon fra forskere ved Fiskeriforskningsinstituttet i Bergen. Det er dokumentert at fisk skremmes over store avstander, og at larver (som ikke kan rømme) blir drept. Men myndighetene lar seismikkskytinga fortsette ufortrødent.
Regjeringa og et nærmest samlet Storting lar petrokapitalen ha fullstendig fortrinn framfor den evigvarende fiskerivirksomheta, som er det helt avgjørende grunnlaget for bosettinga langs kysten og fjordene i Finnmark.
En utblåsing eller annet utslipp fra brønnen “Ensis” vil i uvær fra nord og nordvest bruke noen få timer før det når fjæresteinene i Norges mest fantastiske landskap! Kan vi finne oss i denne virksomheten?

Mens vi venter på Goliat

Goliat FPSO ved Hyundai Heavy Industries i Ulsan. Her blir den liggende til ut i 2015. Foto: Roald Ramsdal

Over 45 milliarder kroner er nå den anslåtte kostnaden for utbygginga av oljefeltet Goliat, omlag 150 km nordøst for Hammerfest. Etter de opprinnelige planene skulle produksjonen av dette første oljefeltet i Barentshavet vært i gang i 2013, og med en utbyggingskostnad på omlag 30 milliarder kr. Produksjons- og lagerplattformen, en såkalt FPSO, som er under bygging ved Hyundai-verftet i Sør-Korea skulle etter flere forsinkelser vært tatt under slep fra Sør-Korea i disse dager. 16.mai måtte hovedlisenshaver og operatør, ENI, erkjenne at plattformen ikke er ferdig, og det blir ingen produksjonsstart på Goliat høsten 2014.. Ferdigstillelsen er utsatt med nesten et helt år, til våren 2015. Den italienske staten er hovedaksjonær i ENI.

Koster flesk – for staten

Investeringene i olje- og gass-sektoren har stegen kolossalt de siste årene, og er nå på over 200 milliarder kr pr år, et nivå som etter prognosene vil holde seg de kommende åra. Det er fordobling av investeringene i perioden med den rødgrønne regjeringa. Solberg-regjeringa har nok ingen ambisjon om å redusere nivået. Betydninga denne investeringsøkninga har for resten av norsk økonomisk virksomhet har ikke fått stor nok oppmerksomhet i den økonomiske og politiske debatten i Norge. Ikke minst fordi staten betaler omlag 90% av investeringene. Jeg har skrevet om dette temaet tidligere, blant annet i min blogg: https://jensingvald.wordpress.com/2013/08/14/elefanten/ og i denne: https://jensingvald.wordpress.com/2013/12/22/la-pumpene-ga/  Med ulike vinklinger er Goliat-saka omtalt i en rekke medier den siste tida, og Goliat er et godt eksempel på den norske oljepolitikken. 

40 av 45 millarder kr

Nettstedet offshore.no var tidlig ute i vår og meddelte (sanne) rykter om at Goliat ikke ville bli ferdig til mai/juni, og dermed ikke rekke oppstart i 2014. http://offshore.no/sak/60727_slakter_goliat ENI bekrefta offisielt 16. mai den nye forsinkelsen og den siste kostnadssprekken på nærmere vel 6,5 mrd kr http://www.offshore.no/sak/61325_goliat_sprekker_med_14_milliarder har mange kommentert de ulike effektene av dette, både i forhold til hvem som belastes kostnadene, hva forsinkelsen vil bety for inntjeninga til ENI(65%)og Statoil(35%) som er den andre eieren. Etter min oppfatning er det tydelig at også blant “ekspertene” er det store avvik, i form av sprikende forståelse av de økonomiske realitetene angående kostnadsdelinga og effektene det har. Offshore.no skriver for eksempel 19.mai at staten dekker 78% av kostnaden. Dette er imidlertid kostnadsdekkinga leteselskap som går med regnskapsmessig underskudd får. Les om dette fenomenet her: https://jensingvald.wordpress.com/2013/12/08/arets-folkegave-er-pa-117-milliarder-kr/

Produksjonsselskap som investerer offshore har fradragsrett før skatt på hele 89% (inntil juni 2013 var satsen enda høyere, 91%). Dette betyr at staten dekker hele 40 av de 45 millarder kronene Goliatutbygginga (foreløpig) er beregna å koste! NRK skriver  http://www.nrk.no/nordnytt/ma-ha-hoy-pris-for-a-tjene-penger-1.11731406 der de refererer analyse fra Rystad Energy i Teknisk Ukeblad. Her går det fram at Goliat-eierne er avhengig av en oljepris på 100 dollar fatet for å få lønnsomhet etter overskridelsene og forsinkelsene, mens de med de opprinnelige planene hadde klart seg med 65 dollar fatet.  Det er nok (dessverre) ingen fare med inntjeninga for ENI og Statoil. Profitten blir nok litt lavere, avhengig av om oljeprisen neste år blir mye lavere enn iår, men for de 15 produksjonsårene er forskjellen helt marginal. Kostnadssprekken har kosta ENI og Statoil kun 1,5-2 milliarder kr! Resten av overskridelsen, 13-14 mrd betales av felleskassa i Norge!!

La pumpene gå?

imageHvis det overordnete målet for absolutt all virksomhet i Norge skal være å finne, og pumpe opp all olje og gass så raskt som overhodet mulig, har professor i petroleumsøkonomi Petter Osmundsen og professor i finans Thore Johnsen rett når de sterkt advarer mot å endre (det svært gunstige) skatteregimet for norsk petroleumsvirksomhet. De skriver i DN fredag 21.12. at petroleumsvirksomheta er global, og at det ikke er noe som viser at selskapene i Norge tar større risiko, slik at det blir store kostnadsoverskridelser, selv om staten dekker rundt 90 % av investeringskostnadene. I tillegg sier de at det er feil å bruke skatt som konjunkturstyringsinstrument.

Staten og de politiske myndighetene skal, i følge de to professorene, kun være opptatt av at skattesystements oppgave er provenyet til staten. Dette er etter min vurdering å la den ultimate økonomiske liberalismen overta fullstendig. At dette skal være måten Norge skal styres på, og muligens blir politikken til Solberg-regjeringa, har Osmundsen og Johnsen naturligvis lov å mene.

For den helhetlige næringsvirksomheta i Norge, som naturligvis ikke har mulighet å konkurrere med fortjenestemarginene i petroleumsvirksomheta, vil dette være svært skadelig. Konkurransen både om de (knappe) menneskelige og økonomiske ressursene har blitt historisk skjev. I tillegg kommer de klima- og miljøpolitiske aspektene  ved den svært omfattende og dominerende posisjonen til olje- og gassvirksomheta.

Professorene Osmundsen og Johnsen sier det er umulig med en treffsikker planøkonomisk styring. Men kanskje er nettopp planøkonomi på samfunnsnivå mer nødvendig enn noen gang. I dag er det kun selskapene som driver sin virksomhet planøkonomisk.

Jens Ingvald Olsen, fylkestingsrepresentant Troms Rødt

Årets folkegave er på 11,7 milliarder kr

“For den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.” (Matteus 25:29). Det er ikke utelukket at dette mottoet lå til grunn da Stortinget i 2004 vedtok ordninga der det hvert år 3 uker før jul bekjentgjøres hvordan Norges største julegave fordeles. Som vanlig de siste årene er Kjell Inge Røkke en av de heldigste. Oljeselskapet, Det Norske, som han kontrollerer mottar over 1,3 milliarder kr for “skatteåret” 2012. Men relativt sett er kanskje selskapet der tromsømannen Johan Petter Barlindhaug er største aksjonær og styreleder, North Energy as, den største heldiggrisen; Over 415 millioner kr tilfalt dette selskapet, som har omlag 40 ansatte. De mottok altså over 10 millioner kr pr ansatt for 2012!!

http://www.skatteetaten.no/upload/PDFer/Pressemelding%20fra%20Oljeskattekontoret.pdf?epslanguage=en-GB

Denne vanvittige ordninga satte ny utbetalingsrekord med 11,7 milliarder kr i 2012, og selskapet North Energy as har de siste 5 årene mottatt over 1,5 milliarder kr fra statens skattekasse for, i prinsippet, ikke å finne olje/gass. 78% av letekostnadene dekkes gjennom denne største subsidieordninga i Norge. Det gir også grunnlag for at en liten bedrift på omlag 40 kan ha 9-10 direktører med millionlønninger.

Skal vi kunne fortsette med disse monstersubsidiene har vi naturligvis ikke råd til Videregående skoler i hver krik og krok,  gode pensjonsordninger for vanlig folk, eller skolefrukt til barna i grunnskolen.

Det unevnelige

image

Oljedir rapport

Oljedirektoratet la nylig fram rapporten «Vurdering av gjennomførte prosjekter på norsk sokkel».

http://npd.no/no/Publikasjoner/Rapporter/Vurdering-av-gjennomforte-prosjekter-pa-norsk-sokkel/

Rapporten er laget på bakgrunn av store kostnadsoverskridelser og forsinkelser på prosjekter i den norske oljevirksomheta. De fleste prosjekter holder seg innenfor budsjetterte kostnader og tidsrammer, men noen har kommet skjevt ut og mer eller mindre ut av kontroll. Yme-plattformen er det mest ekstreme eksemplet. Plattformen skal transporteres til land og skrotes, uten i det hele tatt å ha vært i drift. Byggekostnaden økte fra 5 til 11,5 milliarder kr. De andre prosjektene som rapporten analyserer er Skarv, Gjøa, Tyrihans og Valhall.

Fra slutten av 80-tallet er vi kjent med «en Mong»; Mongstadanlegget som ble 6 milliarder kr dyrere enn beregna. Men i antall kroner, er den hittil største kostnadsoverskridelsen på LNG-anlegget for Snøhvit på Melkøya ved Hammerfest, som økte fra knapt 40 mrd kr til nærmere 80 mrd kr, og som fortsatt, 6 år etter åpning sliter med store produksjonsproblemer. Et anlegg i samme geografiske område, og som er nærmere 2 år forsinket er Goliat. Kostnadene for FPSO-plattformen som bygges ved Huyndai-verftet i Sør-Korea har økt fra vel 30 mrd kr til nærmer 40 milliarder kr, og skal etter planen nå være på plass i Barentshavet høsten 2014.

Viktigste faktor nevnes ikke

Den 45 sider lange rapporten peker på en rekke systematiske og typiske feil og avvik. Mange av disse årsakssammenhengene hadde man kommet fram til gjennom generell «synsing», bare med en viss erfaring fra bygg- og anleggsvirksomhet. Gjennomgående er det for dårlig prosjektbearbeiding i tidlig fase, det er mange ledd fra produsent til sluttbruker, det er manglende oppfølging på byggeplass, det er stor fysisk avstand fra produksjonssted til brukssted, produksjonen foregår under ekstreme forhold i ørkenområde, og det blir bokstavelig talt sand i maskineriet.

Staten, det vil si vi, betaler over 90%

Imidlertid er det en svært sannsynlig årsakssammenheng som ikke berøres i det hele tatt, og det er neppe tilfeldig. Men likevel oppsiktsvekkende, siden det er så i øyenfallende. På forsommeren ble det ramaskrik da regjeringa foreslo en liten endring av skatteregimet i petroleumsvirksomheta. Med Statoilsjef Helge Lund som hovedskribent var 14 petro-direktører medunderskrivere på en kraftig banbulle mot Stoltenberg-regjeringa som trua realiseringa av fremtidige feltutbygginger. Forslaget, som fortsatt ikke er iverksatt, innebar en skatteskjerpelse fra ca 9% til 11% for offshoreinvesteringer. Staten skulle ikke lenger betale 91% av utbyggingskostnadene, men bare 89%!

Dette viser hvor  stor betydning den ekstremt gunstige skatteordninga for investeringer i olje- og gassvirksomheta på norsk sokkel har. Oljedirektoratet finner det altså ikke interessant å vurdere om dette skatteregime, der egeninnsatsen kun er +-10%, kan ha betydning for hvilken risiko/kvalitetssikring man er villig til å ta når feltutbygginger planlegges og gjennomføres. Nok en gang har vi et eksempel på at man ikke våger å gå inn på sentrale årsaker til at petroleumsvirksomheta har fått en så totaldominerende rolle i den norske økonomien? Og der det iår investeres over 200 milliarder kr, mens fastlandsindustrien bare investerer 20 mrd. kr.  Elefanten har blitt så stor at ingen tør å ta bort i den.