Sareptas krukke?

Knallår

Uansett hvor stor avkastningene er, så er Statens Pensjonsfond Utland(SPU) i stadig sterkere grad avhengig av verdiskapinga, profitten og avkastninga som arbeiderklassen og fattigbønder utafor Norge skaper. Den samla tendensen er at på tross av fondets store vekst har avkastninga de siste 4 årene gått ned fra 692 milliarder kr i 2013 til ca 330 i 2016. 2015 var første året der avkastninga for SPU var større enn bidraget fra staten. Dette forsterkes i 2016 og 2017. Dette er det store politiske, moralske spørsmålet vi må sette på dagsorden. Dette er langt viktigere enn om SPU faktisk noen gang vil dekke pensjonene i Norge. SPU gjør at Norge i stadig sterkere grad blir knytta stadig til, og avhengig av, den aggressive utbyttinga av arbeiderklassen og fattigbønder. Og ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom den stadig tettere symbiosen med USAs verdensomspennende militæraktivitet.

img_0696

Journalist i Nordlys, Ylva Schwenke, skreiv artikkelen «Coop, oljefondet og ungdommen» 30.desember. http://nordnorskdebatt.no/article/coop-oljefondet-ungdommen

Der oppfordra hun, særlig 50-60-åringene, om å huske hvorfor oljefondet ble etablert i 1990. Hun skreiv blant annet: «Det er et statlig fond som skal sikre kommende generasjoner et sikkerhetsnett når olja en gang tar slutt. Dette konseptet er noe representanter fra hele det politiske spekteret burde enes om, og at er en gode idé. For det å ha noe å leve av når vår primære inntektskilde bokstavelig talt tørker opp er absolutt nødvendig for hele nasjonens framtid.» Ylva Schwenke pekte også helt riktig på at regjeringas uttak på 265 milliarder kr i 2017 «er det største noen gang, og langt større enn vi for få år siden trodde Norge ville bruke.» Sjøl om hun ikke gikk særlig i dybden på oljefondets oppretting eller dets historie, så er hennes oppfordring om å sette seg inn i hva oljefondet er for noe, er noe jeg absolutt slutter meg til. Oljefondet, politikken bak det, og ikke minst hvordan det har utvikla seg, har fått alt for liten offentlig oppmerksomhet og debatt.
På Norges Bank Investment Management (www.nbim.no) kan vi daglig følge telleverket som viser hvordan millionene og milliardene strømmer inn og ut av oljefondet. Fra de første 46,3 milliarder kronene ble satt inn i fondet i 1996, for 21 år siden, har det vokst til at det ved dette årsskiftet har en (papir)verdi på 7 550 milliarder kr. Dette er verdens største enkeltfond. Fra etableringa i 1990 til 1996 ble det ikke overført penger til fondet. Da var neppe noen som forestilte seg at fondet, som nå kalles Statens Pensjonsfond Utland(SPU), skulle bli så stort. Da handlingsregelen om at maks 4% avkastning skal tas inn i statsbudsjettet ble vedtatt av Stortinget i 2001, hadde fondet en verdi på mellom 5 og 600 milliarder kr. Grunnkapitalen av fondet skulle ikke røres. Mens 4% av 600 mrd kr er 24 mrd kr så er 4% av 7500 mrd hele 300 mrd kr. Sjøl om statsbudsjettene har økt, så utgjør sjølsagt 300 mrd kr relativt sett svært mye mer er 24 mrd gjorde i 2001. Solbergregjeringas oljepengebruk med 265 mrd kr i 2017 er altså hinsides alle vurderinger som ble gjort av Stortinget i 2001. Om det likevel er fornuftig å gjøre det, skal jeg la ligge i denne omgang. Men det er i alle fall et signal om at det er svært viktig for befolkninga i Norge, ikke minst de som tror at pensjonene er trygge og vil bli finansiert av oljefondet, å skaffe seg innblikk i hva Statens Pensjonsfond Utland (SPU) egentlig er. Hvorfor er fondet blitt så stort, og hvor stort er det egentlig? Hva er det som gjør at det vokser,- og krymper, for det skjer faktisk også.
Det er fire hovedbidragsytere til fondet. 1. Petroleumsskatten fra oljeselskapene, 2. Statens direkte eierandeler (SDØE) som forvaltes av det helstatlige selskapet Petoro as. 3. Avkastninga på investeringene i utlandet. 4. Valutakursendringer(olje prises i am.dollar.) I tillegg utgjør administrasjonen av fondet en kostnad på 3-4 milliarder. Statens uttak fra fondet bidrar også til reduksjon av verdien. SDØE er langt mindre i dag enn frem til 2001 da Statoil, som til da hadde administrert SDØE ble delprivatisert. Samtidig ble 21,5 % av SDØE solgt til det delprivatiserte Statoil og Hydro.

img_0695

Det har vært en nærmest eksponentiell vekst av SPU fra 46,3 mrd i 1996 via 1000 mrd i 2004, 2000 mrd kr i 2007, 3000 mrd kr i 2010, 4000 mrd kr i 2012, 5000 mrd i 2013, 6000 mrd kr i 2014 og 7000 mrd kr i 2015, og nå ca 7500 milliarder når vi går inn i 2017. Kortere og kortere tid mellom hver tusen millard kr som har blitt passert. Men har dette blitt en utømmelig Sareptas krukke? Ser vi på den samla veksten kan man nesten få et slikt inntrykk, og ikke minst hvis veksten fortsetter. En nærmere kikk på faktorene som bidrar til fondets verdi imidlertid helt nødvendig. Da er mønsteret disse 20 årene noe helt annet enn kontinuerlig vekst. De årlige variasjonene er store, til dels dramatisk store, og uforutsigelig.

Det mest variable er valutakurssvingningene. Fra 2013 til 2015 har dette bidratt til en vekst på 1700 mrd kr, for 2016 ligger an til negativ virkning på 560 mrd kr. Også tidligere har det vært store årlige utslag. Totalt utgjør valutakursendingene 1300 mrd kr av SPU. For å beregne dollar-verdien det internasjonale markedet må den beregnes i forhold til (7500 – 1300)=6200 mrd kr.

img_0694

Oljeproduksjonen i Norge er idag halvert fra toppåret 2001. Men på grunn av oljeprisøkninga utover 2000-tallet til maksprisene i 2008 bidrog det likevel at skatteinntektene økte fra 100 mrd kr i 2001 til rekordåret 2008 med 384 mrd kr. Kombinasjonen fra 2014 av lave oljepriser, lavere produksjon, samtidig som investeringene fortsatt er historisk høye på nærmere 200 mrd kr, har gjort at skatteinntektene og bidraget fra Petoro as har falt dramatisk. For 2015 var de falt til 42 mrd kr, og for 2016 videre til så vidt over 30 mrd kr. I tillegg var uttaket i statsbudsjettet så stort at i 2016 vil det for første gang i historia ser det ut til å bli et netto negativt bidrag fra staten til SPU på ca 75 milliarder kr. For 2017 ser det negative bidraget fra staten til å bli svært mye større, kanskje over 200 milliarder kr.
Års- og kvartalsrapportene fra NBIM, som er hovedkilden i artikkelen, har de siste årene hatt sterk fokus på å presentere avkastningene på investeringene, særlig i eiendom. Sjøl om eiendomsinvesteringer utgjør knapt 5% av de samla investeringene, så løftes disse frem. Det er her den prosentvise avkastninga er størst, og et sterkt uttrykk for finansialiseringa i kapitalismen internasjonalt, på samme måte som i Norge. Også media har et voldsomt fokus på de «spektakulære» eiendomskjøpene i luksusstrøk i London, Paris og New York. Nesten 60% investeres i statlige fond og omlag 40% i aksjer i selskap. Og det har altså vært en halvering av den samla avkastninga fra 2013 til 2016.

img_0697

 

Mens vi venter på Goliat

Goliat FPSO ved Hyundai Heavy Industries i Ulsan. Her blir den liggende til ut i 2015. Foto: Roald Ramsdal

Over 45 milliarder kroner er nå den anslåtte kostnaden for utbygginga av oljefeltet Goliat, omlag 150 km nordøst for Hammerfest. Etter de opprinnelige planene skulle produksjonen av dette første oljefeltet i Barentshavet vært i gang i 2013, og med en utbyggingskostnad på omlag 30 milliarder kr. Produksjons- og lagerplattformen, en såkalt FPSO, som er under bygging ved Hyundai-verftet i Sør-Korea skulle etter flere forsinkelser vært tatt under slep fra Sør-Korea i disse dager. 16.mai måtte hovedlisenshaver og operatør, ENI, erkjenne at plattformen ikke er ferdig, og det blir ingen produksjonsstart på Goliat høsten 2014.. Ferdigstillelsen er utsatt med nesten et helt år, til våren 2015. Den italienske staten er hovedaksjonær i ENI.

Koster flesk – for staten

Investeringene i olje- og gass-sektoren har stegen kolossalt de siste årene, og er nå på over 200 milliarder kr pr år, et nivå som etter prognosene vil holde seg de kommende åra. Det er fordobling av investeringene i perioden med den rødgrønne regjeringa. Solberg-regjeringa har nok ingen ambisjon om å redusere nivået. Betydninga denne investeringsøkninga har for resten av norsk økonomisk virksomhet har ikke fått stor nok oppmerksomhet i den økonomiske og politiske debatten i Norge. Ikke minst fordi staten betaler omlag 90% av investeringene. Jeg har skrevet om dette temaet tidligere, blant annet i min blogg: https://jensingvald.wordpress.com/2013/08/14/elefanten/ og i denne: https://jensingvald.wordpress.com/2013/12/22/la-pumpene-ga/  Med ulike vinklinger er Goliat-saka omtalt i en rekke medier den siste tida, og Goliat er et godt eksempel på den norske oljepolitikken. 

40 av 45 millarder kr

Nettstedet offshore.no var tidlig ute i vår og meddelte (sanne) rykter om at Goliat ikke ville bli ferdig til mai/juni, og dermed ikke rekke oppstart i 2014. http://offshore.no/sak/60727_slakter_goliat ENI bekrefta offisielt 16. mai den nye forsinkelsen og den siste kostnadssprekken på nærmere vel 6,5 mrd kr http://www.offshore.no/sak/61325_goliat_sprekker_med_14_milliarder har mange kommentert de ulike effektene av dette, både i forhold til hvem som belastes kostnadene, hva forsinkelsen vil bety for inntjeninga til ENI(65%)og Statoil(35%) som er den andre eieren. Etter min oppfatning er det tydelig at også blant “ekspertene” er det store avvik, i form av sprikende forståelse av de økonomiske realitetene angående kostnadsdelinga og effektene det har. Offshore.no skriver for eksempel 19.mai at staten dekker 78% av kostnaden. Dette er imidlertid kostnadsdekkinga leteselskap som går med regnskapsmessig underskudd får. Les om dette fenomenet her: https://jensingvald.wordpress.com/2013/12/08/arets-folkegave-er-pa-117-milliarder-kr/

Produksjonsselskap som investerer offshore har fradragsrett før skatt på hele 89% (inntil juni 2013 var satsen enda høyere, 91%). Dette betyr at staten dekker hele 40 av de 45 millarder kronene Goliatutbygginga (foreløpig) er beregna å koste! NRK skriver  http://www.nrk.no/nordnytt/ma-ha-hoy-pris-for-a-tjene-penger-1.11731406 der de refererer analyse fra Rystad Energy i Teknisk Ukeblad. Her går det fram at Goliat-eierne er avhengig av en oljepris på 100 dollar fatet for å få lønnsomhet etter overskridelsene og forsinkelsene, mens de med de opprinnelige planene hadde klart seg med 65 dollar fatet.  Det er nok (dessverre) ingen fare med inntjeninga for ENI og Statoil. Profitten blir nok litt lavere, avhengig av om oljeprisen neste år blir mye lavere enn iår, men for de 15 produksjonsårene er forskjellen helt marginal. Kostnadssprekken har kosta ENI og Statoil kun 1,5-2 milliarder kr! Resten av overskridelsen, 13-14 mrd betales av felleskassa i Norge!!

Johnsens tunnel – Om byutvikling i Tromsø

Image

Kronikken til Nils Arne Johnsen ligger her: http://nilsajohnsen.com/2014/01/04/tunell-gir-sunn-byutvikling/

I kronikken “Tunnel gir sunn byutvikling” i Nordlys lørdag skriver direktør i Rambøll, Nils Arne Johnsen om trafikkavviklingsproblemene mellom Breivika og Giæverbukta, og spesielt om underkapasiteten i sjølve Giæverbukta. Som en sentral løsning foreslår han at det må bygges en tunnel, og at den må komme ut i området mellom postterminalen og Holt. Hvor den skal gå inn på østsida av øya er noe uklart, men jeg går ut fra at han mener den skal gå fra Breivika et sted; tunnelen skal jo erstatte Tverrforbindelsen. Johnsen er fagmann på trafikkplanlegging og vegprosjektering, og han er vararepr for Venstre i kommunestyret.

I denne kronikken klarer jeg ikke å få tak på hva han egentlig mener. Det skyldes naturligvis min tilkortkommenhet, men ingen spørsmål er for dumme å stille, så jeg våger meg frampå.

Tungtrafikken til tunnelen

Først vil jeg komme med et forslag som raskt burde settes i verk: Kraftig akseltrykkreduksjon for kjøretøyene som skal kjøre over Tverrforbindelsen, i hvert fall om vinteren, men muligens hele året. Det er allerede en tunnel mellom Breivika og Giæverbukta; Breivikatunnelen-Langnestunnelen. Her burde tungtrafikken pålegges å kjøre. I unntakstilfeller kan de kjøre rundt nordspissen.

Dersom en tunnel fra Breivika skal komme ut sør for postterminalen, som Johnsen foreslår, vil jo den måtte krysse eller gå under Langnestunnelen. Den ville jo også bli lengre enn dagens tunnel. Hvordan vil Johnsen løse dette? Johnsen foreslår også at den kommunale vegen på Håpet parallelt med Tverrforforbindelsen vil kunne frigjøres til boliger. Det er kanskje ikke en umulighet. Men når han nevner at fjellskjæringa på sørsida av Tverrforbindelsen bør bebygges (fordi den er for stygg?), og at det kan bygges boligblokker der, ser jeg det utelukkende som et forsøk på å finne en (dårlig) begrunnelse for å bygge boliger i det som idag er en del av det viktige grøntområdet ved Templarheimen. Når det skal bygges omfattende idrettsanlegg på Templarheimen blir det enda viktigere å ta vare på grøntområdet som er på vestsida.

Breivika-Solnesset

Johnsen ser også sitt forslag til tunnelløsning som en begynnelse på ny Kvaløyaforbindelse. Jeg mener, og vi i Rødt har foreslått i kommunestyret, at det ikke skal prioriteres å bygge ny tunnel mellom Breivika og Langnes/Giæverbukta. Men dersom det likevel skal bygges, forslår vi at traseen gå fra Breivika (området ved Tromsøysundtunnelen/Gimle) og til Solnesset ved Rideskolen. Herfra vil de seinere kunne bygges tunnel til Kvaløya. Det vil bli den korteste, og billigste traseen.

Det er stort behov for egne kollektivtraseer, særlig ved Giæverbukta/Langnes, og det er nok behov for en toetasjes “trafikkmaskin” ved rundkjøringa mot flyplassen. Det er mulig at Johnsen har rett i at folk velger å kjøre privatbil i stedet for buss når bussene blir forsinka. Dette medfører imidlertid at i gjennomsnitt blir folk enda mer forsinka fordi det blir flere biler som blokkerer trafikkflyten, men det er kanskje behageligere å sitte i egen bil og brenne egen bensin, framfor å sitte i bussen. Når til og med byråd for helse, Kanestrøm, advarer mot folkehelseproblemene i Tromsø, burde kanskje flere heller sykle eller gå til jobb og skole.

La pumpene gå?

imageHvis det overordnete målet for absolutt all virksomhet i Norge skal være å finne, og pumpe opp all olje og gass så raskt som overhodet mulig, har professor i petroleumsøkonomi Petter Osmundsen og professor i finans Thore Johnsen rett når de sterkt advarer mot å endre (det svært gunstige) skatteregimet for norsk petroleumsvirksomhet. De skriver i DN fredag 21.12. at petroleumsvirksomheta er global, og at det ikke er noe som viser at selskapene i Norge tar større risiko, slik at det blir store kostnadsoverskridelser, selv om staten dekker rundt 90 % av investeringskostnadene. I tillegg sier de at det er feil å bruke skatt som konjunkturstyringsinstrument.

Staten og de politiske myndighetene skal, i følge de to professorene, kun være opptatt av at skattesystements oppgave er provenyet til staten. Dette er etter min vurdering å la den ultimate økonomiske liberalismen overta fullstendig. At dette skal være måten Norge skal styres på, og muligens blir politikken til Solberg-regjeringa, har Osmundsen og Johnsen naturligvis lov å mene.

For den helhetlige næringsvirksomheta i Norge, som naturligvis ikke har mulighet å konkurrere med fortjenestemarginene i petroleumsvirksomheta, vil dette være svært skadelig. Konkurransen både om de (knappe) menneskelige og økonomiske ressursene har blitt historisk skjev. I tillegg kommer de klima- og miljøpolitiske aspektene  ved den svært omfattende og dominerende posisjonen til olje- og gassvirksomheta.

Professorene Osmundsen og Johnsen sier det er umulig med en treffsikker planøkonomisk styring. Men kanskje er nettopp planøkonomi på samfunnsnivå mer nødvendig enn noen gang. I dag er det kun selskapene som driver sin virksomhet planøkonomisk.

Jens Ingvald Olsen, fylkestingsrepresentant Troms Rødt

Årets folkegave er på 11,7 milliarder kr

“For den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.” (Matteus 25:29). Det er ikke utelukket at dette mottoet lå til grunn da Stortinget i 2004 vedtok ordninga der det hvert år 3 uker før jul bekjentgjøres hvordan Norges største julegave fordeles. Som vanlig de siste årene er Kjell Inge Røkke en av de heldigste. Oljeselskapet, Det Norske, som han kontrollerer mottar over 1,3 milliarder kr for “skatteåret” 2012. Men relativt sett er kanskje selskapet der tromsømannen Johan Petter Barlindhaug er største aksjonær og styreleder, North Energy as, den største heldiggrisen; Over 415 millioner kr tilfalt dette selskapet, som har omlag 40 ansatte. De mottok altså over 10 millioner kr pr ansatt for 2012!!

http://www.skatteetaten.no/upload/PDFer/Pressemelding%20fra%20Oljeskattekontoret.pdf?epslanguage=en-GB

Denne vanvittige ordninga satte ny utbetalingsrekord med 11,7 milliarder kr i 2012, og selskapet North Energy as har de siste 5 årene mottatt over 1,5 milliarder kr fra statens skattekasse for, i prinsippet, ikke å finne olje/gass. 78% av letekostnadene dekkes gjennom denne største subsidieordninga i Norge. Det gir også grunnlag for at en liten bedrift på omlag 40 kan ha 9-10 direktører med millionlønninger.

Skal vi kunne fortsette med disse monstersubsidiene har vi naturligvis ikke råd til Videregående skoler i hver krik og krok,  gode pensjonsordninger for vanlig folk, eller skolefrukt til barna i grunnskolen.

Det unevnelige

image

Oljedir rapport

Oljedirektoratet la nylig fram rapporten «Vurdering av gjennomførte prosjekter på norsk sokkel».

http://npd.no/no/Publikasjoner/Rapporter/Vurdering-av-gjennomforte-prosjekter-pa-norsk-sokkel/

Rapporten er laget på bakgrunn av store kostnadsoverskridelser og forsinkelser på prosjekter i den norske oljevirksomheta. De fleste prosjekter holder seg innenfor budsjetterte kostnader og tidsrammer, men noen har kommet skjevt ut og mer eller mindre ut av kontroll. Yme-plattformen er det mest ekstreme eksemplet. Plattformen skal transporteres til land og skrotes, uten i det hele tatt å ha vært i drift. Byggekostnaden økte fra 5 til 11,5 milliarder kr. De andre prosjektene som rapporten analyserer er Skarv, Gjøa, Tyrihans og Valhall.

Fra slutten av 80-tallet er vi kjent med «en Mong»; Mongstadanlegget som ble 6 milliarder kr dyrere enn beregna. Men i antall kroner, er den hittil største kostnadsoverskridelsen på LNG-anlegget for Snøhvit på Melkøya ved Hammerfest, som økte fra knapt 40 mrd kr til nærmere 80 mrd kr, og som fortsatt, 6 år etter åpning sliter med store produksjonsproblemer. Et anlegg i samme geografiske område, og som er nærmere 2 år forsinket er Goliat. Kostnadene for FPSO-plattformen som bygges ved Huyndai-verftet i Sør-Korea har økt fra vel 30 mrd kr til nærmer 40 milliarder kr, og skal etter planen nå være på plass i Barentshavet høsten 2014.

Viktigste faktor nevnes ikke

Den 45 sider lange rapporten peker på en rekke systematiske og typiske feil og avvik. Mange av disse årsakssammenhengene hadde man kommet fram til gjennom generell «synsing», bare med en viss erfaring fra bygg- og anleggsvirksomhet. Gjennomgående er det for dårlig prosjektbearbeiding i tidlig fase, det er mange ledd fra produsent til sluttbruker, det er manglende oppfølging på byggeplass, det er stor fysisk avstand fra produksjonssted til brukssted, produksjonen foregår under ekstreme forhold i ørkenområde, og det blir bokstavelig talt sand i maskineriet.

Staten, det vil si vi, betaler over 90%

Imidlertid er det en svært sannsynlig årsakssammenheng som ikke berøres i det hele tatt, og det er neppe tilfeldig. Men likevel oppsiktsvekkende, siden det er så i øyenfallende. På forsommeren ble det ramaskrik da regjeringa foreslo en liten endring av skatteregimet i petroleumsvirksomheta. Med Statoilsjef Helge Lund som hovedskribent var 14 petro-direktører medunderskrivere på en kraftig banbulle mot Stoltenberg-regjeringa som trua realiseringa av fremtidige feltutbygginger. Forslaget, som fortsatt ikke er iverksatt, innebar en skatteskjerpelse fra ca 9% til 11% for offshoreinvesteringer. Staten skulle ikke lenger betale 91% av utbyggingskostnadene, men bare 89%!

Dette viser hvor  stor betydning den ekstremt gunstige skatteordninga for investeringer i olje- og gassvirksomheta på norsk sokkel har. Oljedirektoratet finner det altså ikke interessant å vurdere om dette skatteregime, der egeninnsatsen kun er +-10%, kan ha betydning for hvilken risiko/kvalitetssikring man er villig til å ta når feltutbygginger planlegges og gjennomføres. Nok en gang har vi et eksempel på at man ikke våger å gå inn på sentrale årsaker til at petroleumsvirksomheta har fått en så totaldominerende rolle i den norske økonomien? Og der det iår investeres over 200 milliarder kr, mens fastlandsindustrien bare investerer 20 mrd. kr.  Elefanten har blitt så stor at ingen tør å ta bort i den.

Elefanten

Av Jens Ingvald Olsen, stortingskandidat Rødt Troms

I 2013 vil det, i følge statistisk sentralbyrå (ssb), bli investert for rekordstore 211 milliarder kroner i olje- og gassektoren i Norge. Det er en økning på 40 milliarder kroner på ett år fra 2012. Skal man bruke ordet gigantisk, så er det om dette. Bare med denne økninga kunne mesteparten av vegetterslepet i Norge vært retta opp, eller jernbanen til Tromsø bygd og likevel hatt 10 mrd kr til andre formål! Under den rødgrønne regjeringa, og med et samla Storting bak seg, har investeringsnivået i olje- og gassektoren økt fra 100 mrd kr til nå over 200 mrd kr pr år. Fra undertegnede og Rødt har vi i mange år advart mot denne utviklinga. Ikke bare ut fra miljø og klimahensyn, men også ut fra den ødeleggende virkninga dette har på annen økonomisk virksomhet – både i privat og offentlig virksomhet.

Den store elefanten i rommet nekter imidlertid alle de andre partiene nekter å se, og forholde seg til.

Er denne «elefanten» for stor både for partiene, stortingskandidatene og for media?

Den største økonomiske virksomheta i Norge ser det ut til at man fullstendig har overlatt til det petroindustrielle komplekset, med Statoilsjef, Helge Lund i spissen. I stedet er det store bataljer om arveavgift og formuesskatt. Viktig nok det, men dette er bagateller i forhold til «elefanten».

Selskapene som driver virksomhet i olje- og gassektoren har fått tildelt helt unike betingelser. De lever i en subsidieverden ingen andre bedrifter kan drømme om.

Subsidiekonger.

Staten dekker nemlig hele 91% av investeringskostnadene i olje- og gassektoren. Det vil si at i 2013 betaler staten omlag 200 milliarder kroner av investeringskostnadene. I tillegg vet vi jo at leteselskapene får det 78% av sine kostnader, dersom de går med underskudd. Dette utgjør omlag 12 mrd kr pr år og kommer i tillegg til 211 mrd kr. North Energy as i Alta, med sine vel 40 ansatte, fikk 515 mill kr i 2012, og har fått 1,5 milliarder kr de 5 årene de har drevet sin virksomhet, og knapt funnet noe som helst drivverdig petroleum. Alle dagens stortingspartier vedtok, og står bak ordninga. Disse enorme summene cashes ut utafor statsbudsjettet, og uten egen behandling i Stortinget! Men partiene lager stor debatt om Handlingsregelen, som i år betyr 137 milliarder kr fra oljefondet, skal finjusteres opp eller ned.

Alle som vil, skjønner jo at når staten bruker over 200 milliarder kroner årlig på petroinvesteringer, betyr det at disse pengene, for det er helt konkrete penger det dreier seg om, ikke kan brukes til noe annet. Det må settes svært store menneskelige og materielle ressurser i sving for å sette disse pengene i arbeid. Men dette vil man holde utafor den politiske debatten. Derfor trengs Rødt på Stortinget.

Rødt krever stans

Rødt krever at denne statsfinansierte sløsinga må stanses. Subsidieordninga er ikke bærekraftig, hverken ut fra klima- eller miljøhensyn, ikke minst for oss i nord. Men som vi daglig ser; heller ikke ut fra økonomiske årsaker er den holdbar.

Det samla årlig investeringsbeløpet, og den svært store årlige økninga av denne statsfinansierte næringa, har skapt og skaper stadig større problem for alle andre. Helt direkte fører det til stor mangel på arbeidskraft for alle de andre som har bruk for ingeniører, tekniske ledere, fagarbeidere og annen arbeidskraft i hele bygge- og anleggssektoren, enten det er båter, veger, boliger, bruer, skoler eller forretningsbygg som skal bygges. Uttallige milliardoverskridelser har blitt resultatet. Ymerplattformen i Nordsjøen som endte med en kostnad på over 14 milliarder må skrotes før den blir tatt i bruk på grunn av dette. Goliatplattformen som skal til Finnmarkkysten er både kraftig forsinka, og prisen har økt fra 30 til 37 milliarder kr. Naturligvis kan svært få matche det lønnsnivået oljeindustrien kan skilte med. Som fluepapir trekker også det petroidustrielle komplekset svært store deler av forskningsressursene i Norge til seg.

Det er også et viktig faktum at investeringsøkinga skjer samtidig som produksjonsvolumet, særlig av olje, går kraftig ned. Inntektene holdes oppe kun av en ekstremt høy oljepris. Det er nærmest som en desperat pokerspiller som satser alt i siste potten, i håp om å få royal straight flush.