Oljebransjen og Schjøtt-Pedersen har vært lys våkne.

Oljelobbyen i BrusselFoto: Erik Lindbom/NRK

Jens Ingvald Olsen ( Rødt), fylkestingsrepresentant Troms

Når det nå, i forbindelse med møteserien til Norsk Olje & Gass, med direktør Eirik Schjøtt-Pedersen i spissen, refereres i Nordlys at de har sovet i timen, må man lure på hvilken time det var. Nei, de har nok vært lys våkne hele tida. Likevel ser det ut til at de er grepet av en viss panikk. Klondyke-stemninga er ikke den samme lenger.

Er det et reelt grunnlag og behov for kampanjen for oljenæringas image som Schjøtt-Pedersen leder? Er oljesmellen i ferd med å ta knekken på oljenæringa, eller er det bare en liten dump i superprofitten? Er man godt vant, skal det ikke mye til før det ropes krise! Men på mange måter er det krise, både økonomisk og politisk. Ikke minst viser det som nå skjer hvor skadelig det er når en næringsvirksomhet får en så dominerende plass som olje&gass har fått i Norge. Skatteinntektene fra olje&gass-næringa er redusert med 2/3 på to år!

Når investeringsnivået økte fra om lag 100 mrd pr år like etter år 2000 til 225 milliarder kr i 2013,var det en vekst som var ute av kontroll. Klondyke var nærmest en parentes i forhold til dette. Men sjøl en liten prosentvis reduksjon blir smertelig stor når det er 20 milliarder kr og ikke 20 millioner pr år de siste to årene.

Superprofitten i olje&gass-næringa gjør at de sjølsagt må betale grunnrenteskatt på 50%, i tillegg til ordinær bedriftsskatt på 28 %. Men dette betyr også at de kan trekke fra 78 % av investeringskostnadene pluss et «fribeløp» tilsvarende ca 11 %. Det betyr at nesten 90 % av investeringa kan trekkes fra før skatt. Når volumet er på +/- 200 milliarder kr gir dette enorme utslag på statens skatteinntekter. I tillegg kommer den årlige direkte utbetalinga til oljeletingsselskap som går med underskudd. De får dekt 78 % av kostnadene, tilsvarende 11-13 mrd kr de siste årene. Dette kombinert med en lavere oljeproduksjon og lavere oljepris har medført formidabel nedgang i skatteinntektene fra olje&gass-næringa. Fra toppnivået i 2008 på 254 milliarder kr, så noen år med reduksjon før en ny topp i 2012 på 230 milliarder, har det vært dramatisk fall i oljeskatteinntektene de siste tre årene. I 2014 var skatteinntektene 140 mrd kr, det laveste siden 2004. I 2015 ytterligere redusert til 115 mrd kr, og for 2016 er prognosen over halvering til rekordlave 50 milliarder kr. (tallene er henta fra SSB). Både i 2016 og 2017 henter regjeringa ut langt mer fra oljefondet enn det settes inn; 137 mrd i 2016 og 225 mrd kr i 2017.

Med disse økonomiske realitetene kombinert med Paris-avtalens krav til klimatiltak kan man skjønne at Schjøtt-Pedersen & co er noe bekymra for at befolkningas motstand mot oljevirksomhet i Lofoten og i Barentshavet skal øke. Særlig nå man ser at hvordan oljenæringa har blitt begunstiget av de politiske myndighetene. ENI/Statoil fikk bygge ut Goliat-feltet uten ilandføring, og nå skjer det samme med Statoils utbyggingsplaner for Johan Castberg-feltet lenger nord i Barentshavet.

Som finansminister i Stoltenberg II-regjeringa ved årtusenskiftet, fikk Eirik Schjøtt-Pedersen endra petroleumsskatteloven til ensidig fordel for det allerede delprivatiserte Statoil. For å bygge ut Snøhvit-anlegget ble loven endra slik at ved bygging av LNG-anlegg i Finnmark eller Nord-Troms reduseres avskrivingstida på investeringa fra allerede rekordlave 6 år til bare 3 år! Etter 3 år var den skattemessige verdien av anlegget 0 kr! Når prosjekteringa av anlegget var så dårlig at investeringskostnaden økte fra om lag 40 til over 70 milliarder kr, ble denne skatte-gavepakken formidabel. Antall arbeidsplasser er marginalt i forhold til investeringa.

Knapt noe oljeproduserende land i verden har tømt sine kjente oljeressurser så raskt som Norge. Den enormt verdifulle, og ikkefornybare, naturressursen som det har tatt mange millioner år å lage, har blitt pumpa opp i løpet av noen få ti-år, og fra toppunktet i 2001 til nå har oljeproduksjonen blitt halvert. Naturligvis er det olje igjen, men det har vært en rovdrift for å tømme denne naturressurs-formuen og gjøre den til finansformue på kortest mulig tid. Dette er et svik mot de fremtidige generasjonene.

Elefanten

Av Jens Ingvald Olsen, stortingskandidat Rødt Troms

I 2013 vil det, i følge statistisk sentralbyrå (ssb), bli investert for rekordstore 211 milliarder kroner i olje- og gassektoren i Norge. Det er en økning på 40 milliarder kroner på ett år fra 2012. Skal man bruke ordet gigantisk, så er det om dette. Bare med denne økninga kunne mesteparten av vegetterslepet i Norge vært retta opp, eller jernbanen til Tromsø bygd og likevel hatt 10 mrd kr til andre formål! Under den rødgrønne regjeringa, og med et samla Storting bak seg, har investeringsnivået i olje- og gassektoren økt fra 100 mrd kr til nå over 200 mrd kr pr år. Fra undertegnede og Rødt har vi i mange år advart mot denne utviklinga. Ikke bare ut fra miljø og klimahensyn, men også ut fra den ødeleggende virkninga dette har på annen økonomisk virksomhet – både i privat og offentlig virksomhet.

Den store elefanten i rommet nekter imidlertid alle de andre partiene nekter å se, og forholde seg til.

Er denne «elefanten» for stor både for partiene, stortingskandidatene og for media?

Den største økonomiske virksomheta i Norge ser det ut til at man fullstendig har overlatt til det petroindustrielle komplekset, med Statoilsjef, Helge Lund i spissen. I stedet er det store bataljer om arveavgift og formuesskatt. Viktig nok det, men dette er bagateller i forhold til «elefanten».

Selskapene som driver virksomhet i olje- og gassektoren har fått tildelt helt unike betingelser. De lever i en subsidieverden ingen andre bedrifter kan drømme om.

Subsidiekonger.

Staten dekker nemlig hele 91% av investeringskostnadene i olje- og gassektoren. Det vil si at i 2013 betaler staten omlag 200 milliarder kroner av investeringskostnadene. I tillegg vet vi jo at leteselskapene får det 78% av sine kostnader, dersom de går med underskudd. Dette utgjør omlag 12 mrd kr pr år og kommer i tillegg til 211 mrd kr. North Energy as i Alta, med sine vel 40 ansatte, fikk 515 mill kr i 2012, og har fått 1,5 milliarder kr de 5 årene de har drevet sin virksomhet, og knapt funnet noe som helst drivverdig petroleum. Alle dagens stortingspartier vedtok, og står bak ordninga. Disse enorme summene cashes ut utafor statsbudsjettet, og uten egen behandling i Stortinget! Men partiene lager stor debatt om Handlingsregelen, som i år betyr 137 milliarder kr fra oljefondet, skal finjusteres opp eller ned.

Alle som vil, skjønner jo at når staten bruker over 200 milliarder kroner årlig på petroinvesteringer, betyr det at disse pengene, for det er helt konkrete penger det dreier seg om, ikke kan brukes til noe annet. Det må settes svært store menneskelige og materielle ressurser i sving for å sette disse pengene i arbeid. Men dette vil man holde utafor den politiske debatten. Derfor trengs Rødt på Stortinget.

Rødt krever stans

Rødt krever at denne statsfinansierte sløsinga må stanses. Subsidieordninga er ikke bærekraftig, hverken ut fra klima- eller miljøhensyn, ikke minst for oss i nord. Men som vi daglig ser; heller ikke ut fra økonomiske årsaker er den holdbar.

Det samla årlig investeringsbeløpet, og den svært store årlige økninga av denne statsfinansierte næringa, har skapt og skaper stadig større problem for alle andre. Helt direkte fører det til stor mangel på arbeidskraft for alle de andre som har bruk for ingeniører, tekniske ledere, fagarbeidere og annen arbeidskraft i hele bygge- og anleggssektoren, enten det er båter, veger, boliger, bruer, skoler eller forretningsbygg som skal bygges. Uttallige milliardoverskridelser har blitt resultatet. Ymerplattformen i Nordsjøen som endte med en kostnad på over 14 milliarder må skrotes før den blir tatt i bruk på grunn av dette. Goliatplattformen som skal til Finnmarkkysten er både kraftig forsinka, og prisen har økt fra 30 til 37 milliarder kr. Naturligvis kan svært få matche det lønnsnivået oljeindustrien kan skilte med. Som fluepapir trekker også det petroidustrielle komplekset svært store deler av forskningsressursene i Norge til seg.

Det er også et viktig faktum at investeringsøkinga skjer samtidig som produksjonsvolumet, særlig av olje, går kraftig ned. Inntektene holdes oppe kun av en ekstremt høy oljepris. Det er nærmest som en desperat pokerspiller som satser alt i siste potten, i håp om å få royal straight flush.