Elefanten i Barentshavet

Jens Ingvald Olsen, stortingskandidat Rødt Troms

Jens Ingvald Olsen 50mm 2015Ved årsskiftet 2010-2011 skreiv jeg artikkelen «Monstersubsidene», som ble publisert i Klassekampen og Nordlys. Der påviste jeg at det var utbetalt om lag 23 milliarder kr i perioden 2005-10 til oljeletingingsselskap. Dette vakte nasjonal oppmerksomhet, og SVs Inga M. Thorkildsen, som satt i regjeringa, lovte i intervju med Klassekampen at de skulle fremme forslag om at ordninga skulle endres, og i beste fall opphøre. Det kom aldri noe forslag. Alle andre stortingsparti slo også ring om ordninga. Det var kun Rødt som krevde opphør av denne gaveordninga. Nå har det plutselig både fra SV, MDG, V og langt inn i Ap, kommet krav om at «leterefusjonsordninga» skal opphøre. 78% av kostnader for oljeletingsselskap som går med underskudd, blir dekt av staten. Fra 2005 til nå er det utbetalt om lag 100 milliarder kr. Det tidligere Alta-selskapet North Energy as, der Johan Petter Barlindhaug var styreleder og deleier, fikk for eksempel utbetalt 2 milliarder kr, før de nå har avviklet selskapets oljeleting. At flere parti nå støtter Rødts krav er jo bra, men disse partiene ser tydeligvis ikke den store elefanten rommet.
De skattemotiverte
Som etableringa av leterefusjonsordninga viste, så er svært mye av den økonomiske aktiviteten i olje & gassvirksomheten skattemotivert. På et par år økte antall selskap som gikk med underskudd, og dermed fikk utbetaling, fra 10 til 40. Men det er en annen del av petroleumsskattelovgivinga som har en langt større (negativ) betydning for den norske økonomien, men som dagens stortingsparti ikke vil berøre. Fra 2013 til nå har petroleumsskatteinntektene vært i stupfall: I 2013 var de 254 milliarder, i 2014 158 mrd kr, i 2015 91mrd kr, i 2016 41 milliarder kr, og i 2017 ser det ut til at netto petroleumsskatt såvidt vil passere 30 mrd kr.

2013-2017


Stupfall i oljeskatt
Dette enorme fallet i skatteinntekter fra oljenæringa skyldes selvsagt at oljeprisene er lavere nå, og oljeproduksjonen har fortsatt å falle, men det skyldes ikke minst at investeringsnivået i oljevirksomheten fortsatt er ekstrem høyt. Hvordan henger det sammen? Jo, det aller meste av investeringene, enten det er for utvinning eller leting av olje og gass blir utført av de store oljeselskapene som har oljeproduksjon, og dermed går med store overskudd. Gjennom skattereglene, som i hovedsak er ordinær selskapsskatt på 25% pluss grunnrenteskatt på 53%, så kan de også trekke 78% av investeringskostnadene fra overskuddet før skatt beregnes. I tillegg kan de trekke fra en «fri-inntekt». Dette betyr at staten i realiteten finansierer mellom 88 og 89% av investeringskostnadene til oljeselskapene. Denne ordninga er hovedårsaken til det enorme fallet i oljeskatteinntektene. Mens oljeskatteinntektene utgjorde nærmere 30% av de samla skatteinntektene i Norge for 3-4 år siden, utgjør de nå bare 6%.

Elefant eller mus
Korpfjellet, den store undersjøiske fjellformasjonen øst i Barentshavet, ble inntil denne uka utpekt til å inneholde det største oljereservoaret på norsk sokkel. Dette fjellet skulle inneholde et såkalt «Elefant-funn», men i likhet med de andre oljeboringene i Barentshavet i sommer var borehullet så godt som knusk tørt. Oljeselskapet Lundin, som er partner sammen med Statoil, falt umiddelbart kraftig på børsen med nærmere 8%. Sjøl om noen konsulentselskap som feks Rystad prøver å begrense skuffelsen, så er egentlig tørrboringa på Korpfjellet en katastrofemelding til oljeindustrien, og ikke minst til regjeringa og stortinget.
Lederne for olje-partiene, med H, Ap, Frp i spissen prøver å gjøre gode miner til slett spill. De har ingen kommentarer til dette. Det hadde nok vært et samstemt jubelbrøl om Korpfjell-brønnen hadde bekrefta de forventa oljereservene.
Desperat minister
Sist uke meldte olje- og energiminister Søviknes at regjeringa går inn for å åpne «Barentshavet nord» for oljeleting, det vil si området helt opp mot Svalbard. Her er det i følge ministeren store mengder olje. Som kilde brukes som vanlig oljedirektoratets anslag. Denne gangen 10 millioner fat. Vi er vitne til en desperat og grenseløs jakt på den siste oljen. Søviknes presenterer dette få dager etter fiaskoen med det sikre «elefantfunnet» i Barentshavet sørøst.

Oljeskatteregimet ble forsvart både av Jonas Gahr Støre og Erna Solberg i statsministerduellen på Tromsø bibliotek. Både for Ap og H, sammen med Frp er den desperate jakta på den siste olje i Barentshavet prioritet nr én, koste hva det koste vil. At de i tillegg til den enorme miljømessige risikoen de tar, også gjennomfører en økonomisk hasard, kan dessverre koste oss alle svært dyrt.
Stopp pokerspillet
Rødt krever at det statsfinansierte pokerspillet i Barentshavet må stanses umiddelbart. Den fortsatte pushinga av leteboring er det største økonomiske tapsprosjektet for staten, og dermed det norske folket noensinne.

Advertisements

Oljebransjen og Schjøtt-Pedersen har vært lys våkne.

Oljelobbyen i BrusselFoto: Erik Lindbom/NRK

Jens Ingvald Olsen ( Rødt), fylkestingsrepresentant Troms

Når det nå, i forbindelse med møteserien til Norsk Olje & Gass, med direktør Eirik Schjøtt-Pedersen i spissen, refereres i Nordlys at de har sovet i timen, må man lure på hvilken time det var. Nei, de har nok vært lys våkne hele tida. Likevel ser det ut til at de er grepet av en viss panikk. Klondyke-stemninga er ikke den samme lenger.

Er det et reelt grunnlag og behov for kampanjen for oljenæringas image som Schjøtt-Pedersen leder? Er oljesmellen i ferd med å ta knekken på oljenæringa, eller er det bare en liten dump i superprofitten? Er man godt vant, skal det ikke mye til før det ropes krise! Men på mange måter er det krise, både økonomisk og politisk. Ikke minst viser det som nå skjer hvor skadelig det er når en næringsvirksomhet får en så dominerende plass som olje&gass har fått i Norge. Skatteinntektene fra olje&gass-næringa er redusert med 2/3 på to år!

Når investeringsnivået økte fra om lag 100 mrd pr år like etter år 2000 til 225 milliarder kr i 2013,var det en vekst som var ute av kontroll. Klondyke var nærmest en parentes i forhold til dette. Men sjøl en liten prosentvis reduksjon blir smertelig stor når det er 20 milliarder kr og ikke 20 millioner pr år de siste to årene.

Superprofitten i olje&gass-næringa gjør at de sjølsagt må betale grunnrenteskatt på 50%, i tillegg til ordinær bedriftsskatt på 28 %. Men dette betyr også at de kan trekke fra 78 % av investeringskostnadene pluss et «fribeløp» tilsvarende ca 11 %. Det betyr at nesten 90 % av investeringa kan trekkes fra før skatt. Når volumet er på +/- 200 milliarder kr gir dette enorme utslag på statens skatteinntekter. I tillegg kommer den årlige direkte utbetalinga til oljeletingsselskap som går med underskudd. De får dekt 78 % av kostnadene, tilsvarende 11-13 mrd kr de siste årene. Dette kombinert med en lavere oljeproduksjon og lavere oljepris har medført formidabel nedgang i skatteinntektene fra olje&gass-næringa. Fra toppnivået i 2008 på 254 milliarder kr, så noen år med reduksjon før en ny topp i 2012 på 230 milliarder, har det vært dramatisk fall i oljeskatteinntektene de siste tre årene. I 2014 var skatteinntektene 140 mrd kr, det laveste siden 2004. I 2015 ytterligere redusert til 115 mrd kr, og for 2016 er prognosen over halvering til rekordlave 50 milliarder kr. (tallene er henta fra SSB). Både i 2016 og 2017 henter regjeringa ut langt mer fra oljefondet enn det settes inn; 137 mrd i 2016 og 225 mrd kr i 2017.

Med disse økonomiske realitetene kombinert med Paris-avtalens krav til klimatiltak kan man skjønne at Schjøtt-Pedersen & co er noe bekymra for at befolkningas motstand mot oljevirksomhet i Lofoten og i Barentshavet skal øke. Særlig nå man ser at hvordan oljenæringa har blitt begunstiget av de politiske myndighetene. ENI/Statoil fikk bygge ut Goliat-feltet uten ilandføring, og nå skjer det samme med Statoils utbyggingsplaner for Johan Castberg-feltet lenger nord i Barentshavet.

Som finansminister i Stoltenberg II-regjeringa ved årtusenskiftet, fikk Eirik Schjøtt-Pedersen endra petroleumsskatteloven til ensidig fordel for det allerede delprivatiserte Statoil. For å bygge ut Snøhvit-anlegget ble loven endra slik at ved bygging av LNG-anlegg i Finnmark eller Nord-Troms reduseres avskrivingstida på investeringa fra allerede rekordlave 6 år til bare 3 år! Etter 3 år var den skattemessige verdien av anlegget 0 kr! Når prosjekteringa av anlegget var så dårlig at investeringskostnaden økte fra om lag 40 til over 70 milliarder kr, ble denne skatte-gavepakken formidabel. Antall arbeidsplasser er marginalt i forhold til investeringa.

Knapt noe oljeproduserende land i verden har tømt sine kjente oljeressurser så raskt som Norge. Den enormt verdifulle, og ikkefornybare, naturressursen som det har tatt mange millioner år å lage, har blitt pumpa opp i løpet av noen få ti-år, og fra toppunktet i 2001 til nå har oljeproduksjonen blitt halvert. Naturligvis er det olje igjen, men det har vært en rovdrift for å tømme denne naturressurs-formuen og gjøre den til finansformue på kortest mulig tid. Dette er et svik mot de fremtidige generasjonene.

Elefanten

Av Jens Ingvald Olsen, stortingskandidat Rødt Troms

I 2013 vil det, i følge statistisk sentralbyrå (ssb), bli investert for rekordstore 211 milliarder kroner i olje- og gassektoren i Norge. Det er en økning på 40 milliarder kroner på ett år fra 2012. Skal man bruke ordet gigantisk, så er det om dette. Bare med denne økninga kunne mesteparten av vegetterslepet i Norge vært retta opp, eller jernbanen til Tromsø bygd og likevel hatt 10 mrd kr til andre formål! Under den rødgrønne regjeringa, og med et samla Storting bak seg, har investeringsnivået i olje- og gassektoren økt fra 100 mrd kr til nå over 200 mrd kr pr år. Fra undertegnede og Rødt har vi i mange år advart mot denne utviklinga. Ikke bare ut fra miljø og klimahensyn, men også ut fra den ødeleggende virkninga dette har på annen økonomisk virksomhet – både i privat og offentlig virksomhet.

Den store elefanten i rommet nekter imidlertid alle de andre partiene nekter å se, og forholde seg til.

Er denne «elefanten» for stor både for partiene, stortingskandidatene og for media?

Den største økonomiske virksomheta i Norge ser det ut til at man fullstendig har overlatt til det petroindustrielle komplekset, med Statoilsjef, Helge Lund i spissen. I stedet er det store bataljer om arveavgift og formuesskatt. Viktig nok det, men dette er bagateller i forhold til «elefanten».

Selskapene som driver virksomhet i olje- og gassektoren har fått tildelt helt unike betingelser. De lever i en subsidieverden ingen andre bedrifter kan drømme om.

Subsidiekonger.

Staten dekker nemlig hele 91% av investeringskostnadene i olje- og gassektoren. Det vil si at i 2013 betaler staten omlag 200 milliarder kroner av investeringskostnadene. I tillegg vet vi jo at leteselskapene får det 78% av sine kostnader, dersom de går med underskudd. Dette utgjør omlag 12 mrd kr pr år og kommer i tillegg til 211 mrd kr. North Energy as i Alta, med sine vel 40 ansatte, fikk 515 mill kr i 2012, og har fått 1,5 milliarder kr de 5 årene de har drevet sin virksomhet, og knapt funnet noe som helst drivverdig petroleum. Alle dagens stortingspartier vedtok, og står bak ordninga. Disse enorme summene cashes ut utafor statsbudsjettet, og uten egen behandling i Stortinget! Men partiene lager stor debatt om Handlingsregelen, som i år betyr 137 milliarder kr fra oljefondet, skal finjusteres opp eller ned.

Alle som vil, skjønner jo at når staten bruker over 200 milliarder kroner årlig på petroinvesteringer, betyr det at disse pengene, for det er helt konkrete penger det dreier seg om, ikke kan brukes til noe annet. Det må settes svært store menneskelige og materielle ressurser i sving for å sette disse pengene i arbeid. Men dette vil man holde utafor den politiske debatten. Derfor trengs Rødt på Stortinget.

Rødt krever stans

Rødt krever at denne statsfinansierte sløsinga må stanses. Subsidieordninga er ikke bærekraftig, hverken ut fra klima- eller miljøhensyn, ikke minst for oss i nord. Men som vi daglig ser; heller ikke ut fra økonomiske årsaker er den holdbar.

Det samla årlig investeringsbeløpet, og den svært store årlige økninga av denne statsfinansierte næringa, har skapt og skaper stadig større problem for alle andre. Helt direkte fører det til stor mangel på arbeidskraft for alle de andre som har bruk for ingeniører, tekniske ledere, fagarbeidere og annen arbeidskraft i hele bygge- og anleggssektoren, enten det er båter, veger, boliger, bruer, skoler eller forretningsbygg som skal bygges. Uttallige milliardoverskridelser har blitt resultatet. Ymerplattformen i Nordsjøen som endte med en kostnad på over 14 milliarder må skrotes før den blir tatt i bruk på grunn av dette. Goliatplattformen som skal til Finnmarkkysten er både kraftig forsinka, og prisen har økt fra 30 til 37 milliarder kr. Naturligvis kan svært få matche det lønnsnivået oljeindustrien kan skilte med. Som fluepapir trekker også det petroidustrielle komplekset svært store deler av forskningsressursene i Norge til seg.

Det er også et viktig faktum at investeringsøkinga skjer samtidig som produksjonsvolumet, særlig av olje, går kraftig ned. Inntektene holdes oppe kun av en ekstremt høy oljepris. Det er nærmest som en desperat pokerspiller som satser alt i siste potten, i håp om å få royal straight flush.