Sareptas krukke?

Knallår

Uansett hvor stor avkastningene er, så er Statens Pensjonsfond Utland(SPU) i stadig sterkere grad avhengig av verdiskapinga, profitten og avkastninga som arbeiderklassen og fattigbønder utafor Norge skaper. Den samla tendensen er at på tross av fondets store vekst har avkastninga de siste 4 årene gått ned fra 692 milliarder kr i 2013 til ca 330 i 2016. 2015 var første året der avkastninga for SPU var større enn bidraget fra staten. Dette forsterkes i 2016 og 2017. Dette er det store politiske, moralske spørsmålet vi må sette på dagsorden. Dette er langt viktigere enn om SPU faktisk noen gang vil dekke pensjonene i Norge. SPU gjør at Norge i stadig sterkere grad blir knytta stadig til, og avhengig av, den aggressive utbyttinga av arbeiderklassen og fattigbønder. Og ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom den stadig tettere symbiosen med USAs verdensomspennende militæraktivitet.

img_0696

Journalist i Nordlys, Ylva Schwenke, skreiv artikkelen «Coop, oljefondet og ungdommen» 30.desember. http://nordnorskdebatt.no/article/coop-oljefondet-ungdommen

Der oppfordra hun, særlig 50-60-åringene, om å huske hvorfor oljefondet ble etablert i 1990. Hun skreiv blant annet: «Det er et statlig fond som skal sikre kommende generasjoner et sikkerhetsnett når olja en gang tar slutt. Dette konseptet er noe representanter fra hele det politiske spekteret burde enes om, og at er en gode idé. For det å ha noe å leve av når vår primære inntektskilde bokstavelig talt tørker opp er absolutt nødvendig for hele nasjonens framtid.» Ylva Schwenke pekte også helt riktig på at regjeringas uttak på 265 milliarder kr i 2017 «er det største noen gang, og langt større enn vi for få år siden trodde Norge ville bruke.» Sjøl om hun ikke gikk særlig i dybden på oljefondets oppretting eller dets historie, så er hennes oppfordring om å sette seg inn i hva oljefondet er for noe, er noe jeg absolutt slutter meg til. Oljefondet, politikken bak det, og ikke minst hvordan det har utvikla seg, har fått alt for liten offentlig oppmerksomhet og debatt.
På Norges Bank Investment Management (www.nbim.no) kan vi daglig følge telleverket som viser hvordan millionene og milliardene strømmer inn og ut av oljefondet. Fra de første 46,3 milliarder kronene ble satt inn i fondet i 1996, for 21 år siden, har det vokst til at det ved dette årsskiftet har en (papir)verdi på 7 550 milliarder kr. Dette er verdens største enkeltfond. Fra etableringa i 1990 til 1996 ble det ikke overført penger til fondet. Da var neppe noen som forestilte seg at fondet, som nå kalles Statens Pensjonsfond Utland(SPU), skulle bli så stort. Da handlingsregelen om at maks 4% avkastning skal tas inn i statsbudsjettet ble vedtatt av Stortinget i 2001, hadde fondet en verdi på mellom 5 og 600 milliarder kr. Grunnkapitalen av fondet skulle ikke røres. Mens 4% av 600 mrd kr er 24 mrd kr så er 4% av 7500 mrd hele 300 mrd kr. Sjøl om statsbudsjettene har økt, så utgjør sjølsagt 300 mrd kr relativt sett svært mye mer er 24 mrd gjorde i 2001. Solbergregjeringas oljepengebruk med 265 mrd kr i 2017 er altså hinsides alle vurderinger som ble gjort av Stortinget i 2001. Om det likevel er fornuftig å gjøre det, skal jeg la ligge i denne omgang. Men det er i alle fall et signal om at det er svært viktig for befolkninga i Norge, ikke minst de som tror at pensjonene er trygge og vil bli finansiert av oljefondet, å skaffe seg innblikk i hva Statens Pensjonsfond Utland (SPU) egentlig er. Hvorfor er fondet blitt så stort, og hvor stort er det egentlig? Hva er det som gjør at det vokser,- og krymper, for det skjer faktisk også.
Det er fire hovedbidragsytere til fondet. 1. Petroleumsskatten fra oljeselskapene, 2. Statens direkte eierandeler (SDØE) som forvaltes av det helstatlige selskapet Petoro as. 3. Avkastninga på investeringene i utlandet. 4. Valutakursendringer(olje prises i am.dollar.) I tillegg utgjør administrasjonen av fondet en kostnad på 3-4 milliarder. Statens uttak fra fondet bidrar også til reduksjon av verdien. SDØE er langt mindre i dag enn frem til 2001 da Statoil, som til da hadde administrert SDØE ble delprivatisert. Samtidig ble 21,5 % av SDØE solgt til det delprivatiserte Statoil og Hydro.

img_0695

Det har vært en nærmest eksponentiell vekst av SPU fra 46,3 mrd i 1996 via 1000 mrd i 2004, 2000 mrd kr i 2007, 3000 mrd kr i 2010, 4000 mrd kr i 2012, 5000 mrd i 2013, 6000 mrd kr i 2014 og 7000 mrd kr i 2015, og nå ca 7500 milliarder når vi går inn i 2017. Kortere og kortere tid mellom hver tusen millard kr som har blitt passert. Men har dette blitt en utømmelig Sareptas krukke? Ser vi på den samla veksten kan man nesten få et slikt inntrykk, og ikke minst hvis veksten fortsetter. En nærmere kikk på faktorene som bidrar til fondets verdi imidlertid helt nødvendig. Da er mønsteret disse 20 årene noe helt annet enn kontinuerlig vekst. De årlige variasjonene er store, til dels dramatisk store, og uforutsigelig.

Det mest variable er valutakurssvingningene. Fra 2013 til 2015 har dette bidratt til en vekst på 1700 mrd kr, for 2016 ligger an til negativ virkning på 560 mrd kr. Også tidligere har det vært store årlige utslag. Totalt utgjør valutakursendingene 1300 mrd kr av SPU. For å beregne dollar-verdien det internasjonale markedet må den beregnes i forhold til (7500 – 1300)=6200 mrd kr.

img_0694

Oljeproduksjonen i Norge er idag halvert fra toppåret 2001. Men på grunn av oljeprisøkninga utover 2000-tallet til maksprisene i 2008 bidrog det likevel at skatteinntektene økte fra 100 mrd kr i 2001 til rekordåret 2008 med 384 mrd kr. Kombinasjonen fra 2014 av lave oljepriser, lavere produksjon, samtidig som investeringene fortsatt er historisk høye på nærmere 200 mrd kr, har gjort at skatteinntektene og bidraget fra Petoro as har falt dramatisk. For 2015 var de falt til 42 mrd kr, og for 2016 videre til så vidt over 30 mrd kr. I tillegg var uttaket i statsbudsjettet så stort at i 2016 vil det for første gang i historia ser det ut til å bli et netto negativt bidrag fra staten til SPU på ca 75 milliarder kr. For 2017 ser det negative bidraget fra staten til å bli svært mye større, kanskje over 200 milliarder kr.
Års- og kvartalsrapportene fra NBIM, som er hovedkilden i artikkelen, har de siste årene hatt sterk fokus på å presentere avkastningene på investeringene, særlig i eiendom. Sjøl om eiendomsinvesteringer utgjør knapt 5% av de samla investeringene, så løftes disse frem. Det er her den prosentvise avkastninga er størst, og et sterkt uttrykk for finansialiseringa i kapitalismen internasjonalt, på samme måte som i Norge. Også media har et voldsomt fokus på de «spektakulære» eiendomskjøpene i luksusstrøk i London, Paris og New York. Nesten 60% investeres i statlige fond og omlag 40% i aksjer i selskap. Og det har altså vært en halvering av den samla avkastninga fra 2013 til 2016.

img_0697

 

Advertisements

Oljebransjen og Schjøtt-Pedersen har vært lys våkne.

Oljelobbyen i BrusselFoto: Erik Lindbom/NRK

Jens Ingvald Olsen ( Rødt), fylkestingsrepresentant Troms

Når det nå, i forbindelse med møteserien til Norsk Olje & Gass, med direktør Eirik Schjøtt-Pedersen i spissen, refereres i Nordlys at de har sovet i timen, må man lure på hvilken time det var. Nei, de har nok vært lys våkne hele tida. Likevel ser det ut til at de er grepet av en viss panikk. Klondyke-stemninga er ikke den samme lenger.

Er det et reelt grunnlag og behov for kampanjen for oljenæringas image som Schjøtt-Pedersen leder? Er oljesmellen i ferd med å ta knekken på oljenæringa, eller er det bare en liten dump i superprofitten? Er man godt vant, skal det ikke mye til før det ropes krise! Men på mange måter er det krise, både økonomisk og politisk. Ikke minst viser det som nå skjer hvor skadelig det er når en næringsvirksomhet får en så dominerende plass som olje&gass har fått i Norge. Skatteinntektene fra olje&gass-næringa er redusert med 2/3 på to år!

Når investeringsnivået økte fra om lag 100 mrd pr år like etter år 2000 til 225 milliarder kr i 2013,var det en vekst som var ute av kontroll. Klondyke var nærmest en parentes i forhold til dette. Men sjøl en liten prosentvis reduksjon blir smertelig stor når det er 20 milliarder kr og ikke 20 millioner pr år de siste to årene.

Superprofitten i olje&gass-næringa gjør at de sjølsagt må betale grunnrenteskatt på 50%, i tillegg til ordinær bedriftsskatt på 28 %. Men dette betyr også at de kan trekke fra 78 % av investeringskostnadene pluss et «fribeløp» tilsvarende ca 11 %. Det betyr at nesten 90 % av investeringa kan trekkes fra før skatt. Når volumet er på +/- 200 milliarder kr gir dette enorme utslag på statens skatteinntekter. I tillegg kommer den årlige direkte utbetalinga til oljeletingsselskap som går med underskudd. De får dekt 78 % av kostnadene, tilsvarende 11-13 mrd kr de siste årene. Dette kombinert med en lavere oljeproduksjon og lavere oljepris har medført formidabel nedgang i skatteinntektene fra olje&gass-næringa. Fra toppnivået i 2008 på 254 milliarder kr, så noen år med reduksjon før en ny topp i 2012 på 230 milliarder, har det vært dramatisk fall i oljeskatteinntektene de siste tre årene. I 2014 var skatteinntektene 140 mrd kr, det laveste siden 2004. I 2015 ytterligere redusert til 115 mrd kr, og for 2016 er prognosen over halvering til rekordlave 50 milliarder kr. (tallene er henta fra SSB). Både i 2016 og 2017 henter regjeringa ut langt mer fra oljefondet enn det settes inn; 137 mrd i 2016 og 225 mrd kr i 2017.

Med disse økonomiske realitetene kombinert med Paris-avtalens krav til klimatiltak kan man skjønne at Schjøtt-Pedersen & co er noe bekymra for at befolkningas motstand mot oljevirksomhet i Lofoten og i Barentshavet skal øke. Særlig nå man ser at hvordan oljenæringa har blitt begunstiget av de politiske myndighetene. ENI/Statoil fikk bygge ut Goliat-feltet uten ilandføring, og nå skjer det samme med Statoils utbyggingsplaner for Johan Castberg-feltet lenger nord i Barentshavet.

Som finansminister i Stoltenberg II-regjeringa ved årtusenskiftet, fikk Eirik Schjøtt-Pedersen endra petroleumsskatteloven til ensidig fordel for det allerede delprivatiserte Statoil. For å bygge ut Snøhvit-anlegget ble loven endra slik at ved bygging av LNG-anlegg i Finnmark eller Nord-Troms reduseres avskrivingstida på investeringa fra allerede rekordlave 6 år til bare 3 år! Etter 3 år var den skattemessige verdien av anlegget 0 kr! Når prosjekteringa av anlegget var så dårlig at investeringskostnaden økte fra om lag 40 til over 70 milliarder kr, ble denne skatte-gavepakken formidabel. Antall arbeidsplasser er marginalt i forhold til investeringa.

Knapt noe oljeproduserende land i verden har tømt sine kjente oljeressurser så raskt som Norge. Den enormt verdifulle, og ikkefornybare, naturressursen som det har tatt mange millioner år å lage, har blitt pumpa opp i løpet av noen få ti-år, og fra toppunktet i 2001 til nå har oljeproduksjonen blitt halvert. Naturligvis er det olje igjen, men det har vært en rovdrift for å tømme denne naturressurs-formuen og gjøre den til finansformue på kortest mulig tid. Dette er et svik mot de fremtidige generasjonene.

Mens vi venter på Goliat

Goliat FPSO ved Hyundai Heavy Industries i Ulsan. Her blir den liggende til ut i 2015. Foto: Roald Ramsdal

Over 45 milliarder kroner er nå den anslåtte kostnaden for utbygginga av oljefeltet Goliat, omlag 150 km nordøst for Hammerfest. Etter de opprinnelige planene skulle produksjonen av dette første oljefeltet i Barentshavet vært i gang i 2013, og med en utbyggingskostnad på omlag 30 milliarder kr. Produksjons- og lagerplattformen, en såkalt FPSO, som er under bygging ved Hyundai-verftet i Sør-Korea skulle etter flere forsinkelser vært tatt under slep fra Sør-Korea i disse dager. 16.mai måtte hovedlisenshaver og operatør, ENI, erkjenne at plattformen ikke er ferdig, og det blir ingen produksjonsstart på Goliat høsten 2014.. Ferdigstillelsen er utsatt med nesten et helt år, til våren 2015. Den italienske staten er hovedaksjonær i ENI.

Koster flesk – for staten

Investeringene i olje- og gass-sektoren har stegen kolossalt de siste årene, og er nå på over 200 milliarder kr pr år, et nivå som etter prognosene vil holde seg de kommende åra. Det er fordobling av investeringene i perioden med den rødgrønne regjeringa. Solberg-regjeringa har nok ingen ambisjon om å redusere nivået. Betydninga denne investeringsøkninga har for resten av norsk økonomisk virksomhet har ikke fått stor nok oppmerksomhet i den økonomiske og politiske debatten i Norge. Ikke minst fordi staten betaler omlag 90% av investeringene. Jeg har skrevet om dette temaet tidligere, blant annet i min blogg: https://jensingvald.wordpress.com/2013/08/14/elefanten/ og i denne: https://jensingvald.wordpress.com/2013/12/22/la-pumpene-ga/  Med ulike vinklinger er Goliat-saka omtalt i en rekke medier den siste tida, og Goliat er et godt eksempel på den norske oljepolitikken. 

40 av 45 millarder kr

Nettstedet offshore.no var tidlig ute i vår og meddelte (sanne) rykter om at Goliat ikke ville bli ferdig til mai/juni, og dermed ikke rekke oppstart i 2014. http://offshore.no/sak/60727_slakter_goliat ENI bekrefta offisielt 16. mai den nye forsinkelsen og den siste kostnadssprekken på nærmere vel 6,5 mrd kr http://www.offshore.no/sak/61325_goliat_sprekker_med_14_milliarder har mange kommentert de ulike effektene av dette, både i forhold til hvem som belastes kostnadene, hva forsinkelsen vil bety for inntjeninga til ENI(65%)og Statoil(35%) som er den andre eieren. Etter min oppfatning er det tydelig at også blant “ekspertene” er det store avvik, i form av sprikende forståelse av de økonomiske realitetene angående kostnadsdelinga og effektene det har. Offshore.no skriver for eksempel 19.mai at staten dekker 78% av kostnaden. Dette er imidlertid kostnadsdekkinga leteselskap som går med regnskapsmessig underskudd får. Les om dette fenomenet her: https://jensingvald.wordpress.com/2013/12/08/arets-folkegave-er-pa-117-milliarder-kr/

Produksjonsselskap som investerer offshore har fradragsrett før skatt på hele 89% (inntil juni 2013 var satsen enda høyere, 91%). Dette betyr at staten dekker hele 40 av de 45 millarder kronene Goliatutbygginga (foreløpig) er beregna å koste! NRK skriver  http://www.nrk.no/nordnytt/ma-ha-hoy-pris-for-a-tjene-penger-1.11731406 der de refererer analyse fra Rystad Energy i Teknisk Ukeblad. Her går det fram at Goliat-eierne er avhengig av en oljepris på 100 dollar fatet for å få lønnsomhet etter overskridelsene og forsinkelsene, mens de med de opprinnelige planene hadde klart seg med 65 dollar fatet.  Det er nok (dessverre) ingen fare med inntjeninga for ENI og Statoil. Profitten blir nok litt lavere, avhengig av om oljeprisen neste år blir mye lavere enn iår, men for de 15 produksjonsårene er forskjellen helt marginal. Kostnadssprekken har kosta ENI og Statoil kun 1,5-2 milliarder kr! Resten av overskridelsen, 13-14 mrd betales av felleskassa i Norge!!

La pumpene gå?

imageHvis det overordnete målet for absolutt all virksomhet i Norge skal være å finne, og pumpe opp all olje og gass så raskt som overhodet mulig, har professor i petroleumsøkonomi Petter Osmundsen og professor i finans Thore Johnsen rett når de sterkt advarer mot å endre (det svært gunstige) skatteregimet for norsk petroleumsvirksomhet. De skriver i DN fredag 21.12. at petroleumsvirksomheta er global, og at det ikke er noe som viser at selskapene i Norge tar større risiko, slik at det blir store kostnadsoverskridelser, selv om staten dekker rundt 90 % av investeringskostnadene. I tillegg sier de at det er feil å bruke skatt som konjunkturstyringsinstrument.

Staten og de politiske myndighetene skal, i følge de to professorene, kun være opptatt av at skattesystements oppgave er provenyet til staten. Dette er etter min vurdering å la den ultimate økonomiske liberalismen overta fullstendig. At dette skal være måten Norge skal styres på, og muligens blir politikken til Solberg-regjeringa, har Osmundsen og Johnsen naturligvis lov å mene.

For den helhetlige næringsvirksomheta i Norge, som naturligvis ikke har mulighet å konkurrere med fortjenestemarginene i petroleumsvirksomheta, vil dette være svært skadelig. Konkurransen både om de (knappe) menneskelige og økonomiske ressursene har blitt historisk skjev. I tillegg kommer de klima- og miljøpolitiske aspektene  ved den svært omfattende og dominerende posisjonen til olje- og gassvirksomheta.

Professorene Osmundsen og Johnsen sier det er umulig med en treffsikker planøkonomisk styring. Men kanskje er nettopp planøkonomi på samfunnsnivå mer nødvendig enn noen gang. I dag er det kun selskapene som driver sin virksomhet planøkonomisk.

Jens Ingvald Olsen, fylkestingsrepresentant Troms Rødt

Årets folkegave er på 11,7 milliarder kr

“For den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.” (Matteus 25:29). Det er ikke utelukket at dette mottoet lå til grunn da Stortinget i 2004 vedtok ordninga der det hvert år 3 uker før jul bekjentgjøres hvordan Norges største julegave fordeles. Som vanlig de siste årene er Kjell Inge Røkke en av de heldigste. Oljeselskapet, Det Norske, som han kontrollerer mottar over 1,3 milliarder kr for “skatteåret” 2012. Men relativt sett er kanskje selskapet der tromsømannen Johan Petter Barlindhaug er største aksjonær og styreleder, North Energy as, den største heldiggrisen; Over 415 millioner kr tilfalt dette selskapet, som har omlag 40 ansatte. De mottok altså over 10 millioner kr pr ansatt for 2012!!

http://www.skatteetaten.no/upload/PDFer/Pressemelding%20fra%20Oljeskattekontoret.pdf?epslanguage=en-GB

Denne vanvittige ordninga satte ny utbetalingsrekord med 11,7 milliarder kr i 2012, og selskapet North Energy as har de siste 5 årene mottatt over 1,5 milliarder kr fra statens skattekasse for, i prinsippet, ikke å finne olje/gass. 78% av letekostnadene dekkes gjennom denne største subsidieordninga i Norge. Det gir også grunnlag for at en liten bedrift på omlag 40 kan ha 9-10 direktører med millionlønninger.

Skal vi kunne fortsette med disse monstersubsidiene har vi naturligvis ikke råd til Videregående skoler i hver krik og krok,  gode pensjonsordninger for vanlig folk, eller skolefrukt til barna i grunnskolen.

Det unevnelige

image

Oljedir rapport

Oljedirektoratet la nylig fram rapporten «Vurdering av gjennomførte prosjekter på norsk sokkel».

http://npd.no/no/Publikasjoner/Rapporter/Vurdering-av-gjennomforte-prosjekter-pa-norsk-sokkel/

Rapporten er laget på bakgrunn av store kostnadsoverskridelser og forsinkelser på prosjekter i den norske oljevirksomheta. De fleste prosjekter holder seg innenfor budsjetterte kostnader og tidsrammer, men noen har kommet skjevt ut og mer eller mindre ut av kontroll. Yme-plattformen er det mest ekstreme eksemplet. Plattformen skal transporteres til land og skrotes, uten i det hele tatt å ha vært i drift. Byggekostnaden økte fra 5 til 11,5 milliarder kr. De andre prosjektene som rapporten analyserer er Skarv, Gjøa, Tyrihans og Valhall.

Fra slutten av 80-tallet er vi kjent med «en Mong»; Mongstadanlegget som ble 6 milliarder kr dyrere enn beregna. Men i antall kroner, er den hittil største kostnadsoverskridelsen på LNG-anlegget for Snøhvit på Melkøya ved Hammerfest, som økte fra knapt 40 mrd kr til nærmere 80 mrd kr, og som fortsatt, 6 år etter åpning sliter med store produksjonsproblemer. Et anlegg i samme geografiske område, og som er nærmere 2 år forsinket er Goliat. Kostnadene for FPSO-plattformen som bygges ved Huyndai-verftet i Sør-Korea har økt fra vel 30 mrd kr til nærmer 40 milliarder kr, og skal etter planen nå være på plass i Barentshavet høsten 2014.

Viktigste faktor nevnes ikke

Den 45 sider lange rapporten peker på en rekke systematiske og typiske feil og avvik. Mange av disse årsakssammenhengene hadde man kommet fram til gjennom generell «synsing», bare med en viss erfaring fra bygg- og anleggsvirksomhet. Gjennomgående er det for dårlig prosjektbearbeiding i tidlig fase, det er mange ledd fra produsent til sluttbruker, det er manglende oppfølging på byggeplass, det er stor fysisk avstand fra produksjonssted til brukssted, produksjonen foregår under ekstreme forhold i ørkenområde, og det blir bokstavelig talt sand i maskineriet.

Staten, det vil si vi, betaler over 90%

Imidlertid er det en svært sannsynlig årsakssammenheng som ikke berøres i det hele tatt, og det er neppe tilfeldig. Men likevel oppsiktsvekkende, siden det er så i øyenfallende. På forsommeren ble det ramaskrik da regjeringa foreslo en liten endring av skatteregimet i petroleumsvirksomheta. Med Statoilsjef Helge Lund som hovedskribent var 14 petro-direktører medunderskrivere på en kraftig banbulle mot Stoltenberg-regjeringa som trua realiseringa av fremtidige feltutbygginger. Forslaget, som fortsatt ikke er iverksatt, innebar en skatteskjerpelse fra ca 9% til 11% for offshoreinvesteringer. Staten skulle ikke lenger betale 91% av utbyggingskostnadene, men bare 89%!

Dette viser hvor  stor betydning den ekstremt gunstige skatteordninga for investeringer i olje- og gassvirksomheta på norsk sokkel har. Oljedirektoratet finner det altså ikke interessant å vurdere om dette skatteregime, der egeninnsatsen kun er +-10%, kan ha betydning for hvilken risiko/kvalitetssikring man er villig til å ta når feltutbygginger planlegges og gjennomføres. Nok en gang har vi et eksempel på at man ikke våger å gå inn på sentrale årsaker til at petroleumsvirksomheta har fått en så totaldominerende rolle i den norske økonomien? Og der det iår investeres over 200 milliarder kr, mens fastlandsindustrien bare investerer 20 mrd. kr.  Elefanten har blitt så stor at ingen tør å ta bort i den.

Er SV bare delvis med i regjeringa?

 

ImageI de 8 årene SV har vært regjeringsparti har olje/gass-virksomheta blitt en mer dominerende del av norsk økonomi og samfunn enn noen gang siden første oljefunn ble gjort i 1969.
Oljefondet har økt fra 1000 milliarder kr til over 4000 milliarder med SV i regjering. Investeringsnivået har økt fra 100 mrd kr i 2005 til 213 mrd i 2013. For annen industri investeres det for ca 40 mrd i 2013.   Det er nettopp i SVs regjeringsperiode oljeletingsselskap har hatt den svært gunstige refusjonsordninga der staten betaler 78% av letekostnadene. SV har hatt finansministeren i fire av regjeringsårene. Fra et nivå på 0,5 milliard pr å i 2005 til de siste 3 årene mellom 9 og 10 mrd kr har disse selskapene et sugerør i statskassa som til og med barnehagebaronene kan drømme om. Et lite leteselskap som North Energy AS, med 40 ansatte, fikk i 2012 hele 511 mill kr. Da blant annet undertegnede for snart 3 år siden satte søkelys på disse “monstersubsidiene”, lovte SV v/Inga Marte Thorkildsen, blant annet i intervju i Klassekampen at SV skulle foreslå endringer. Men nei, forslaget kom ikke, og alt fortsetter som før. En marginal skatteskjerping for investeringer, der staten ikke lenger skal betale 91% av oljeinvesteringene, men “bare” 89% har riktignok ført til ramaskrik hos de ekstremt profitthungrige oljeselskapene, men når annet næringsliv får dekt 28% av sine investeringskostnader, faller det på sin egen urimelighet.
Barentshavet er nå åpnet i sin helhet for oljeboring – helt fra 35 km ved Finnmarkskysten til nordkanten av Bjørnøya (74,5 gr N), og mot øst helt til den nye russegrensa. Oljefeltet Goliat utafor Finnmarkskysten har SV velsignet for produksjon. Petrokapitalen har fått oppfylt sine våteste drømmer.  
I det svært sårbare Arktis, i matfatet Barentshavet, i en situasjon med rekordhøye CO2-målinger over Svalbard, og 2-gradersmålet dunster bort i oljedampen, er det på sett og vis ikke rart at Lars Egeland, miljø- og energipolitisk talsmann for SV i Klassekampen fredag 21.juni ber om at søkelyset ikke settes mot SV. Han vil heller ha søkelyset mot de partiene som er enda mer uhemma i sin iver for raskest mulig å hente opp det som måtte finnes av norske petroleumsressurser. Jeg må dessverre skuffe Egeland og SV. SV kan ikke lenger late som de bare er litt med i en regjering som til de grader prioriteter petrovirksomheta framfor all annen næringsvirksomhet.