Torskemilliarder til Frogner

https://www.nordlys.no/fiskekvoter/fiskeripolitikk/fiskeri-og-havbruk/milliardverdier-som-bor-komme-kystbefolkningen-til-gode-blir-overfort-til-sokkrike-tralereiere-pa-frogner/s/5-34-608781

http://www.itromso.no/nyheter/2017/04/27/Nergård-kjøpes-opp-–-Vil-ta-selskapet-enda-et-stort-steg-videre-14647088.ece

Det har det på nytt skjedd et eierskifte. Stangfamilien har nå solgt seg ut av Nergård Invest as. Aksjene er solgt til selskapet bak nest største eier(27%), Cuxhafen Rederei, det islandske selskapet Samherji, og til Norsk Sjømat as som eide 40 % i Nergård as. Den nye eierkonstellasjonen er at Norsk Sjømat as (Ålesund) eier 60,1% og Samherji (Island) 39,9% i Nergård as. (Oppdatert pr 28.04.2017)
Jeg har laga oversikt over eierstrukturen i Havfisk as og Nergård as. Tre personer i familien Møgster i Austevoll kontrollerer Lerøy Seafood Group ASA som nå eier Havfisk as, og To-tre personer i familien Stang på Frogner kontrollerer Nergård as. Dersom Sandberg får gjennom sitt forslag om å oppheve pliktene til torsketrålerne får disse milliardverdier “til odel og eie”, sjøl om det formelt er en tidsbegrensing. Fiskeriminister Per Sandberg prøver å sementere en forestilling om at disse trålrederiene “eier” kvotene, ved å henvise til grunnloven §97 (om tilbakevirkende kraft) og EMK (den europeiske mennekerettskommisjonen) om privat eiendomsrett.

Havfisk as er trålerrederidelen av det tidligere Norway Seafood as. Tidl fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen(ap)  ga Røkke tillatelse til å skille ut trålerne i et eget selskap. Røkke fikk da bygd de tre giganttrålerne, Gadus Poseidon, Gadus Neptun og Gadus Njord, hver på 3441 tonn. Dette er fryse- og fabrikkskip som aldri vil kunne operere som ferskfisktrålere. En fjerde Gadus-tråler er under bygging. De gamle hurtigrutene var på om lag 2500 tonn. Faktum er at det aller meste av pliktkvotene til Havfisk as fiskes at de tre “slagskipene”. Disse generer store inntekter mens industribedriftene på land går med underskudd (iflg regnskapene).

Røkke (Aker Invest as) solgte i 2016 både Havfisk as og Norway Seafood as til Lerøy Seafood Group as. Lerøy Seafood Group as løste ut alle mindretallsaksjonærene i okt 2016 etter at de hadde fått kontroll over 90% av aksjene i Havfisk as. Verdt å merke seg at forslaget fra Sandberg om 20% kutt i kvotene for trålerne som har aktivitetsplikt kun gjelder Havfisk as.

Nergård as er fortsatt et helhetlig konsern.Nergård as har ikke aktivitetsplikt, og får dermed beholde 100% av kvotene de har i dag.

Forslaget fra Støre som ble presentert i Bodønylig, virker som et forlag om å gi havre til en dau hest. Slik jeg forstår forslaget går det i hovedsak ut på at trålerne skal overholde pliktene, og hvis ikke vil de miste kvoter. Men hvor sterkt står trusselen om å miste kvotene? Det har jo vært sagt hele tida, og kom jo som et tilbud fra Røkke til Jens Stoltenberg i det berømmelige møtet i 2005, og som bl.a. ble vist på NRK-Brennpunkt.
Det er to alternative veger; Den ene er Sandberg (og delvis Aps) hvor dagens kontroll over kvotene(med litt avkorting) sementeres. Eierne av Havfisk as og Nergård as vil da beholde disse milliardverdiene «til evig tid», og i realiteten få eierskap til disse, i strid med havressurslovens §2.

Det andre alternativet, som jeg støtter, er en strategi for avvikling av Havfisk as og Nergård as` rett til trålkvotene. De ble gitt på dispensasjon, og grunnlaget for dispensasjonen er nå helt borte. Kvotene må gradvis(over noen få år)  overføres til kystflåten. Dette vil gi grunnlag for en fantastisk positiv utvikling og verdiskaping  i kystsamfunnene.

Eierstruktur i Havfisk asa

Eierstruktur i Nergård as

Tvangspartiene

img_0799Regionreformen er Venstres og Krfs ektefødte barn. Den kom til verden som et resultat av kommunereformen som Høyre og Frp er i ferd med å tvinge igjennom. Stortingsrepresentant Geir Toskedal, som er Krfs talsmann i saka uttrykte det på denne måten til NTB, gjengitt i Klassekampen lørdag 25.februar: «-Dette har V og Krf forhandlet inn i avtalen med regjeringspartiene. Skulle de få sin kommunereform, så har vi vår regionreform, og det står vi sammen om, sier han.» Samtidig som 13 kommuner skal tvangssammenslås, skal det samme skje med fylkene Hedmark/Oppland, og de tre nordnorske fylkene skal deles i to regioner. Venstre, Krf, Høyre og Frp la med stor stolthet frem sitt reformprosjekt 24.februar. På en måte er dette ganske modig gjort når både Venstre og Krf er på veg ned mot, og delvis under sperregrensa. Fylkestingene og fylkeskommunene har ikke det beste renomeet ute blant folk. Dårlige veger, båter og busser som ikke kommer og går når de skal, sentralisering av videregående skoler er kanskje det som ofte blir knytta til fylkeskommunen.

Nedrigginga av fylkeskommunens oppgaver har pågått lenge, og de to regjeringspartiene har jo som erklært mål at fylkeskommunen som forvaltningsnivå skal legges ned; Norge skal bare ha stat og store kommuner. Som en del av dette arbeidet kom stortingsmeldingaom regionreformen fra regjeringa i april 2016. Dette dokumentet på omlag 70 sider, og som er blitt herostratisk berømt, er grunnlaget for en av de mest omfattende endringene av den norske samfunnstrukturen. Essensen i dokumentet er at Solberg-regjeringa (sammen med V og Krf) har som mål at det skal bli 10 regioner i stedet for 19 fylker. Det er ingen utredninger, forslag eller forpliktelser når det gjelder hvilke nye oppgaver disse regionene skal få overført fra staten. Nei, det skal utredes senere. Nå har da det historiske skjedd, som følge av dette, at befolkninga står opp og vil kjempe for fylkeskommunen, også i Troms!

Fram til nå har Frps fylkestings- og stortingsrepresentanter benyttet enhver anledning til å proklamere nedlegging av fylkeskommunen. Men sjøl i Frp er det nå uro for folkemeninga om saka. Det er tydelig at de begynner å få kalde føtter for å miste stortingsplassene sine i Troms. Saksordfører på Stortinget for kommune- og regionreformen, Helge André Njåstad(Frp), er sterk talsmann for avtalen som er inngått om tvangssammenslåingene. Under sitt partibesøk i Tromsø er det tydelig nødvendig å forsøke roe gemyttene. Til NRK/Troms, 3.mars sier han at nyoppdelinga av Nord-Norge kanskje ikke blir vedtatt i Stortinget sammen med kommune- og regionreformen denne våren, men utsatt til senere. Så spørs det om dette forsøket på å berolige og mørne befolkninga hjelper stort.

Å gå i spissen for tvangssentraliering har aldri vært noen god politisk sak i Norge. Heller ikke i de urbane områdene er dette en vinnersak. For oss i Rødt er det svært viktig å bidra i kampen for god og nær folkevalgt styring både i kommunene og i fylkene. De omfattende kommune- og fylkessammenslåingene bidrar til en sterk negativ utvikling der avstanden fra befolkninga til de styrende politikerne blir mye større.

Hundreogett ute

101 milliarder kr netto ble tatt ut av oljefondet, Statens Pensjonsfond Utland(SPU) i 2016. Denne oppsiktsvekkende informasjonen kom frem da årsrapport 2016 for fondet ble lagt frem 28.februar. For første gang i fondets historie tok regjeringa ut mer penger enn det ble satt inn i skatt og andre statlige inntekter fra petroleumsvirksomheten. Sjøl om avkastninga i utlandet var på hele 447 milliarder kr ble det en samlet vekst på markedsverdien av SPU på bare 35 mrd kr. For i tillegg til netto uttak på 101 mrd kr ble verdien redusert med 306 mrd kr på grunn av sterkere kronekurs i 2016. SPU som fra 2005 til 2015 har hatt en nærmest eksponensiell vekst bråstopper i 2016.

 

Med et fortsatt investeringsnivå i petroleumsvirksomheta på mellom 150 og 200 milliarder kr, kombinert med en oljepris på dagens nivå lav vekst(om noen) i produksjonsvolum, vil skatteinntektene fra petroleumsvirksomheta fortsette å være historisk lav. I 2016 var skatteinntekten, i følge SSB, bare 41,1 milliarder kr. Dette er en nedgang fra 103,7 mrd kr i 2015. I 2012 var skatteinntektene hele 228,7 mrd kr fra petrovirksomheten.

1000 milliarder kr skal de neste 12 årene brukes på investeringer i samferdel, skal vi tro Solberg-regjeringas forslag til nasjonal transportplan(NTP) 2018-2030. Det vil si omlag 83,3 milliarder kr pr år. Dersom dette blir gjennomført, noe mange riktignok trekker i tvil, vil vi oppleve samme kostnadseksplosjon i bygge- og anleggsvirksomheten som vi så i oljeservicenæringa under klondyke-tida fra 2005-2015. Det blir færre meter vei og jernbanelinjer for pengene, men desto flere milliarder kr i lommene på de store nasjonale og internasjonale entreprenørkonsernene og investeringsfondene. Solberg-regjeringa er i ferd med å iverksette en historisk sløsing med den norske nasjonalformuen i et populistisk jippo for bilistpartiet Frp, og sentraliseringspartiene V og Krf, mens de nesten tåredryppende forteller om det grønne skiftet. Høyres venner med kapitalmakta klarer neppe å skjule sine feteste smil.

Sareptas krukke?

Knallår

Uansett hvor stor avkastningene er, så er Statens Pensjonsfond Utland(SPU) i stadig sterkere grad avhengig av verdiskapinga, profitten og avkastninga som arbeiderklassen og fattigbønder utafor Norge skaper. Den samla tendensen er at på tross av fondets store vekst har avkastninga de siste 4 årene gått ned fra 692 milliarder kr i 2013 til ca 330 i 2016. 2015 var første året der avkastninga for SPU var større enn bidraget fra staten. Dette forsterkes i 2016 og 2017. Dette er det store politiske, moralske spørsmålet vi må sette på dagsorden. Dette er langt viktigere enn om SPU faktisk noen gang vil dekke pensjonene i Norge. SPU gjør at Norge i stadig sterkere grad blir knytta stadig til, og avhengig av, den aggressive utbyttinga av arbeiderklassen og fattigbønder. Og ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom den stadig tettere symbiosen med USAs verdensomspennende militæraktivitet.

img_0696

Journalist i Nordlys, Ylva Schwenke, skreiv artikkelen «Coop, oljefondet og ungdommen» 30.desember. http://nordnorskdebatt.no/article/coop-oljefondet-ungdommen

Der oppfordra hun, særlig 50-60-åringene, om å huske hvorfor oljefondet ble etablert i 1990. Hun skreiv blant annet: «Det er et statlig fond som skal sikre kommende generasjoner et sikkerhetsnett når olja en gang tar slutt. Dette konseptet er noe representanter fra hele det politiske spekteret burde enes om, og at er en gode idé. For det å ha noe å leve av når vår primære inntektskilde bokstavelig talt tørker opp er absolutt nødvendig for hele nasjonens framtid.» Ylva Schwenke pekte også helt riktig på at regjeringas uttak på 265 milliarder kr i 2017 «er det største noen gang, og langt større enn vi for få år siden trodde Norge ville bruke.» Sjøl om hun ikke gikk særlig i dybden på oljefondets oppretting eller dets historie, så er hennes oppfordring om å sette seg inn i hva oljefondet er for noe, er noe jeg absolutt slutter meg til. Oljefondet, politikken bak det, og ikke minst hvordan det har utvikla seg, har fått alt for liten offentlig oppmerksomhet og debatt.
På Norges Bank Investment Management (www.nbim.no) kan vi daglig følge telleverket som viser hvordan millionene og milliardene strømmer inn og ut av oljefondet. Fra de første 46,3 milliarder kronene ble satt inn i fondet i 1996, for 21 år siden, har det vokst til at det ved dette årsskiftet har en (papir)verdi på 7 550 milliarder kr. Dette er verdens største enkeltfond. Fra etableringa i 1990 til 1996 ble det ikke overført penger til fondet. Da var neppe noen som forestilte seg at fondet, som nå kalles Statens Pensjonsfond Utland(SPU), skulle bli så stort. Da handlingsregelen om at maks 4% avkastning skal tas inn i statsbudsjettet ble vedtatt av Stortinget i 2001, hadde fondet en verdi på mellom 5 og 600 milliarder kr. Grunnkapitalen av fondet skulle ikke røres. Mens 4% av 600 mrd kr er 24 mrd kr så er 4% av 7500 mrd hele 300 mrd kr. Sjøl om statsbudsjettene har økt, så utgjør sjølsagt 300 mrd kr relativt sett svært mye mer er 24 mrd gjorde i 2001. Solbergregjeringas oljepengebruk med 265 mrd kr i 2017 er altså hinsides alle vurderinger som ble gjort av Stortinget i 2001. Om det likevel er fornuftig å gjøre det, skal jeg la ligge i denne omgang. Men det er i alle fall et signal om at det er svært viktig for befolkninga i Norge, ikke minst de som tror at pensjonene er trygge og vil bli finansiert av oljefondet, å skaffe seg innblikk i hva Statens Pensjonsfond Utland (SPU) egentlig er. Hvorfor er fondet blitt så stort, og hvor stort er det egentlig? Hva er det som gjør at det vokser,- og krymper, for det skjer faktisk også.
Det er fire hovedbidragsytere til fondet. 1. Petroleumsskatten fra oljeselskapene, 2. Statens direkte eierandeler (SDØE) som forvaltes av det helstatlige selskapet Petoro as. 3. Avkastninga på investeringene i utlandet. 4. Valutakursendringer(olje prises i am.dollar.) I tillegg utgjør administrasjonen av fondet en kostnad på 3-4 milliarder. Statens uttak fra fondet bidrar også til reduksjon av verdien. SDØE er langt mindre i dag enn frem til 2001 da Statoil, som til da hadde administrert SDØE ble delprivatisert. Samtidig ble 21,5 % av SDØE solgt til det delprivatiserte Statoil og Hydro.

img_0695

Det har vært en nærmest eksponentiell vekst av SPU fra 46,3 mrd i 1996 via 1000 mrd i 2004, 2000 mrd kr i 2007, 3000 mrd kr i 2010, 4000 mrd kr i 2012, 5000 mrd i 2013, 6000 mrd kr i 2014 og 7000 mrd kr i 2015, og nå ca 7500 milliarder når vi går inn i 2017. Kortere og kortere tid mellom hver tusen millard kr som har blitt passert. Men har dette blitt en utømmelig Sareptas krukke? Ser vi på den samla veksten kan man nesten få et slikt inntrykk, og ikke minst hvis veksten fortsetter. En nærmere kikk på faktorene som bidrar til fondets verdi imidlertid helt nødvendig. Da er mønsteret disse 20 årene noe helt annet enn kontinuerlig vekst. De årlige variasjonene er store, til dels dramatisk store, og uforutsigelig.

Det mest variable er valutakurssvingningene. Fra 2013 til 2015 har dette bidratt til en vekst på 1700 mrd kr, for 2016 ligger an til negativ virkning på 560 mrd kr. Også tidligere har det vært store årlige utslag. Totalt utgjør valutakursendingene 1300 mrd kr av SPU. For å beregne dollar-verdien det internasjonale markedet må den beregnes i forhold til (7500 – 1300)=6200 mrd kr.

img_0694

Oljeproduksjonen i Norge er idag halvert fra toppåret 2001. Men på grunn av oljeprisøkninga utover 2000-tallet til maksprisene i 2008 bidrog det likevel at skatteinntektene økte fra 100 mrd kr i 2001 til rekordåret 2008 med 384 mrd kr. Kombinasjonen fra 2014 av lave oljepriser, lavere produksjon, samtidig som investeringene fortsatt er historisk høye på nærmere 200 mrd kr, har gjort at skatteinntektene og bidraget fra Petoro as har falt dramatisk. For 2015 var de falt til 42 mrd kr, og for 2016 videre til så vidt over 30 mrd kr. I tillegg var uttaket i statsbudsjettet så stort at i 2016 vil det for første gang i historia ser det ut til å bli et netto negativt bidrag fra staten til SPU på ca 75 milliarder kr. For 2017 ser det negative bidraget fra staten til å bli svært mye større, kanskje over 200 milliarder kr.
Års- og kvartalsrapportene fra NBIM, som er hovedkilden i artikkelen, har de siste årene hatt sterk fokus på å presentere avkastningene på investeringene, særlig i eiendom. Sjøl om eiendomsinvesteringer utgjør knapt 5% av de samla investeringene, så løftes disse frem. Det er her den prosentvise avkastninga er størst, og et sterkt uttrykk for finansialiseringa i kapitalismen internasjonalt, på samme måte som i Norge. Også media har et voldsomt fokus på de «spektakulære» eiendomskjøpene i luksusstrøk i London, Paris og New York. Nesten 60% investeres i statlige fond og omlag 40% i aksjer i selskap. Og det har altså vært en halvering av den samla avkastninga fra 2013 til 2016.

img_0697

 

Oljebransjen og Schjøtt-Pedersen har vært lys våkne.

Oljelobbyen i BrusselFoto: Erik Lindbom/NRK

Jens Ingvald Olsen ( Rødt), fylkestingsrepresentant Troms

Når det nå, i forbindelse med møteserien til Norsk Olje & Gass, med direktør Eirik Schjøtt-Pedersen i spissen, refereres i Nordlys at de har sovet i timen, må man lure på hvilken time det var. Nei, de har nok vært lys våkne hele tida. Likevel ser det ut til at de er grepet av en viss panikk. Klondyke-stemninga er ikke den samme lenger.

Er det et reelt grunnlag og behov for kampanjen for oljenæringas image som Schjøtt-Pedersen leder? Er oljesmellen i ferd med å ta knekken på oljenæringa, eller er det bare en liten dump i superprofitten? Er man godt vant, skal det ikke mye til før det ropes krise! Men på mange måter er det krise, både økonomisk og politisk. Ikke minst viser det som nå skjer hvor skadelig det er når en næringsvirksomhet får en så dominerende plass som olje&gass har fått i Norge. Skatteinntektene fra olje&gass-næringa er redusert med 2/3 på to år!

Når investeringsnivået økte fra om lag 100 mrd pr år like etter år 2000 til 225 milliarder kr i 2013,var det en vekst som var ute av kontroll. Klondyke var nærmest en parentes i forhold til dette. Men sjøl en liten prosentvis reduksjon blir smertelig stor når det er 20 milliarder kr og ikke 20 millioner pr år de siste to årene.

Superprofitten i olje&gass-næringa gjør at de sjølsagt må betale grunnrenteskatt på 50%, i tillegg til ordinær bedriftsskatt på 28 %. Men dette betyr også at de kan trekke fra 78 % av investeringskostnadene pluss et «fribeløp» tilsvarende ca 11 %. Det betyr at nesten 90 % av investeringa kan trekkes fra før skatt. Når volumet er på +/- 200 milliarder kr gir dette enorme utslag på statens skatteinntekter. I tillegg kommer den årlige direkte utbetalinga til oljeletingsselskap som går med underskudd. De får dekt 78 % av kostnadene, tilsvarende 11-13 mrd kr de siste årene. Dette kombinert med en lavere oljeproduksjon og lavere oljepris har medført formidabel nedgang i skatteinntektene fra olje&gass-næringa. Fra toppnivået i 2008 på 254 milliarder kr, så noen år med reduksjon før en ny topp i 2012 på 230 milliarder, har det vært dramatisk fall i oljeskatteinntektene de siste tre årene. I 2014 var skatteinntektene 140 mrd kr, det laveste siden 2004. I 2015 ytterligere redusert til 115 mrd kr, og for 2016 er prognosen over halvering til rekordlave 50 milliarder kr. (tallene er henta fra SSB). Både i 2016 og 2017 henter regjeringa ut langt mer fra oljefondet enn det settes inn; 137 mrd i 2016 og 225 mrd kr i 2017.

Med disse økonomiske realitetene kombinert med Paris-avtalens krav til klimatiltak kan man skjønne at Schjøtt-Pedersen & co er noe bekymra for at befolkningas motstand mot oljevirksomhet i Lofoten og i Barentshavet skal øke. Særlig nå man ser at hvordan oljenæringa har blitt begunstiget av de politiske myndighetene. ENI/Statoil fikk bygge ut Goliat-feltet uten ilandføring, og nå skjer det samme med Statoils utbyggingsplaner for Johan Castberg-feltet lenger nord i Barentshavet.

Som finansminister i Stoltenberg II-regjeringa ved årtusenskiftet, fikk Eirik Schjøtt-Pedersen endra petroleumsskatteloven til ensidig fordel for det allerede delprivatiserte Statoil. For å bygge ut Snøhvit-anlegget ble loven endra slik at ved bygging av LNG-anlegg i Finnmark eller Nord-Troms reduseres avskrivingstida på investeringa fra allerede rekordlave 6 år til bare 3 år! Etter 3 år var den skattemessige verdien av anlegget 0 kr! Når prosjekteringa av anlegget var så dårlig at investeringskostnaden økte fra om lag 40 til over 70 milliarder kr, ble denne skatte-gavepakken formidabel. Antall arbeidsplasser er marginalt i forhold til investeringa.

Knapt noe oljeproduserende land i verden har tømt sine kjente oljeressurser så raskt som Norge. Den enormt verdifulle, og ikkefornybare, naturressursen som det har tatt mange millioner år å lage, har blitt pumpa opp i løpet av noen få ti-år, og fra toppunktet i 2001 til nå har oljeproduksjonen blitt halvert. Naturligvis er det olje igjen, men det har vært en rovdrift for å tømme denne naturressurs-formuen og gjøre den til finansformue på kortest mulig tid. Dette er et svik mot de fremtidige generasjonene.

Buchardt og hans forkjemper Hilmarsen.

Bilderesultat for buchardts isfjell Illustrasjon: Snøhetta

Å overvære Arthur Buchardts innlegg på det godt besøkte møtet avisa iTromsø arrangerte på Hotel Edge om by- og sentrumsutvikling i Tromsø torsdag 25.august, var en selsom affære. Ingen skal ta fra Buchardt hans evne og vilje til å iverksette store byggeprosjekt, i hovedsak hotell. Vi fikk presentert en rekke av de “jeg har bygd” i Stocholm, Oslo, Stavanger, Trondheim og Helsinki. Men her i Tromsø, som han til og med hadde prioritert foran satsing i Bodø, hadde han holdt på i 8-9 år uten å klare å realisere noe som helst. Tromsø-historia til Buchardt ble i følge han avslutta med et møte med “..en finansbyråd fra Rødt som sa at han (Buchardt) ikke hadde noen rettigheter i Tromsø”. Dette er for drøyt, og blank løgn!

Røymo-byrådet hadde, etter ønske fra Buchardt, møte med ham i januar i 2016. http://www.bygg.no/article/1259003

Der møtte undertegnede, byrådsleder Kristin Røymo og kontorleder ved Eiendomskontoret i kommunen, Marianne Knapp. I møtet klargjorde vi overfor Buchardt at avtalen fra 2009, i tråd med den juridiske utredninga, ikke hadde gyldighet lenger, og at det evt måtte inngås ny avtale. Det sentrale budskapet fra oss var imidlertid at Statsbygg avviste å gjennomføre et makebytte som ville innebære hotellbygg på eiendommen deres der parkeringsplassen på nordsida av Framsenteret er. Dette hadde vi naturligvis skriftlig dokumentasjon på. På symbolsk vis rev Arthur Buchardt rolig et papirark i to som avslutning på avtalens gyldighet for hotellplanene ved Strandvegen. Møtet ble avsluttet på dannet vis, og det ble muntlig avtalt at Buchardt skulle komme tilbake seinere på vinteren og ha et nytt møte med byrådet. Dette møtet ble gjennomført med byrådsleder Kristin Røymo og representanter for administrasjonen. Jeg deltok ikke på dette møtet.

Buchardts utsagn på Hotel Edge-møtet om næringslivet i Tromsø, at noe er “sykt”, får andre besvare. Hans manglende dokumentasjon og konkretisering gjør det kanskje vanskelig for næringslivets representanter å følge opp. At tidligere byrådsleder Øyvind Hilmarsen(H) nå markerer seg sterkt som Buchardts forkjemper og apologet overfor Tromsø kommune og næringslivet i Tromsø er desto mer interessant å observere.

Arthur Buchardts 8 år i Tromsø starta, i følge hans fortelling, slik: “- Jeg ble invitert av daværende politiske ledelse (i 2008) til å bygge hotell på den kommunale tomta mellom Strandvegen og Hjalmar Johansens gt sør for Framsenteret, og det ble inngått en intensjonsavtale om dette.” Han nevnte imidlertid ikke et ord om at en vesentlig del av denne avtalen var utredning for finansiering og bygging av 50m svømmeanlegg. Vi i Rødt mente avtalen ivaretok Tromsø kommunes interesser alt for dårlig, og fremma derfor forslag om ikke å godkjenne avtalen da den ble behandlet i formannskapet i september 2009. Dessverre fikk vi ikke flertall for forslaget. Som vi vet forsvant både 50 og senere 25 m-basseng ut av planene, og det endte med et boblebad på toppen av hotellprosjektet. Dette ble imidlertid heller ikke realisert. Buchardt fortalte så om samarbeidet med Kjell Inge Røkkes Aker Solutions AS for etablering av kontorbygg på samme tomt som hotellet var påtenkt, men med Framsenterets utvidelsesplaner var det ikke plass til både Aker Solutions AS og Buchardts hotell på sørsida Framsenteret.

I 2012, da kommunen ble ledet av byrådsleder Øyvind Hilmarsen(H) ble det i følge Buchardt initiert et forsøk på makebytte av tomt mellom Tromsø kommune og Statsbygg. Hilmarsen ga sterk støtte til dette. Undertegnede ba i mars 2013 om innsyn i den juridiske utredninga som byrådslederen henviste til, der gyldigheta av 2009-avtalen ble vurdert, og som i følge Hilmarsen viste at de fortsatt var forplikta av intensjonsavtalen fra 2009 til å stille tomt til disposisjon for Buchardt. Jeg ble nekta innsyn i utredninga. Etter at jeg ble finansbyråd fikk jeg imidlertid tilgang til dokumentet. Utredninga sier helt klart at intensjonsavtalen fra 2009 ikke lenger kunne påberopes! Dersom Buchardt fortsatt skulle ha tilgang på en kommunal tomt måtte det lages en ny avtale. Hilmarsen-byrådet inngikk imidlertid aldri noen ny skriftlig avtale med Arthur Buchardt eller hans selskap, AB Invest AS. Jeg fikk altså fullt medhold i de vurderingene jeg hadde av gyldigheta av 2009-avtalen.

Den tidligere byrådslederen beskriver initiativet til makebyttet sjøl i intervju med iTromsø onsdag 24.aug der han forteller at det ble inngått en “gentlemans agreement” mellom Buchardt, Hilmarsen og representanter for Framsenteret og Statsbygg. Men vi kunne allerede høsten 2014 lese i “iTromsø” at representanter for Polarmiljøsenteret sa at det ikke var aktuelt med makebytte for bygging av hotell på parkeringsplassen. http://www.itromso.no/nyheter/article10211767.ece

Det finnes ingen skriftlig dokumentasjon i kommunens arkiver om denne “gentleman agreement”-avtalen. Dersom det ble inngått en slik muntlig avtale om forvaltninga av offentlige eiendommer i 100-millionerklassen, er dette oppsiktsvekkende, og helt i strid med grunnleggende forvaltningsregler.

Når først Øyvind Hilmarsen(H), i intervju i “iTromsø” onsdag og med oppfølging lørdag, og Arthur Buchardt på åpent møte torsdag, framsetter nesten identiske fortellinger, kan man jo lure på hva som er “sykt” i Tromsø, slik Buchardt mener det er.

Førjulsvaskinga

Førjulsvaskinga Nordlys Kampen om historia og nåtida.

Gruppeleder for Venstre, Jonas Stein geberder seg voldsomt i avisspaltene, på kommunestyrets talerstol og i sosiale media over at nåværende byråd, som ble valgt 14. oktober, påviser at den økonomiske situasjonen i Tromsø kommune er svært kritisk. Jonas Stein var byråd i Hilmarsen-byrådet fra 19. oktober 2011 til 14. oktober 2015, hele valgperioden.

Vi har ikke tenkt å skylde på Hilmarsen-byrådet frem til valget i 2019. «Vi har stått i oppvasken i 4 år etter AP/SV-styret», var utsagn fra byrådet som Jonas Stein var medlem av, helt til valgnederlaget. Nåværende opposisjonspartier er tydeligvis bekymret over at vi i løpet av kort tid har fått et langt mer realistisk bilde av situasjonen i Tromsø kommune både økonomisk og administrativt, enn det som Hilmarsen-byrådet hadde tegnet. Det har vært en helt nødvendig førjulsvask. Det vi har avdekket har vært overraskende også for oss. For første gang i nyere tid ser det ut til å gå mot et regnskapsmessig underskudd. Prognosen nå er vel 40 mill kr.i minus. Da er også finanspostene og til og med disposisjonsfondet brukt opp. Det driftsmessige underskuddet (merforbruket i forhold til budsjett) er på omlag 100 millioner kroner i 2015.

Da Jonas Stein og Øyvind Hilmarsen la frem Økonomirapport II i oktober viste den drift i balanse ved årsskiftet og i tillegg spare 13 mill kr slik at disposisjonsfondet økte fra 17 til 30 mill kr! I denne situasjonen kunne man forvente en viss ydmykhet fra den som var finansbyråd i store deler av 2015. Men nei. Jonas Stein forsøker i stedet å imøtegå vår fremstilling av realitetene med å si at dersom sektoren med det største budsjettavviket, helse og omsorg med over 60 mill kr i merforbruk, tas bort, så er situasjonen god. – Ja, ser vi bort i fra alle tapene TIL hadde i sommer, hadde TIL en kanonsesong!

Allerede i juni 2012 fikk Hilmarsen-byrådet fullmakt av sine partier, H, V og Frp, samt Krf til å privatisere alt de måtte ønske. Dette skulle være løsninga på alt. Nå hadde Hilmarsen-byrådet heldigvis såpass svak gjennomføringskraft at det var begrensa hva de klarte å privatisere. Men helt på tampen, dagen før Hilmarsen gikk av, skrev han under kontrakten for renhold med ISS. Innsamling av avfall fra kommunale bygg og institusjoner, som det kommunalt eide Remiks har utført til nå, ble lyst ut som anbud i september. Begge disse privatiseringsprosjektene har byrådet nå kansellert.

Uten noen form for dokumentasjon hevder Jonas Stein, Høyres gruppeleder Erlend Svardal Bøe og Frps Bjørn Gunnar Jørgensen at Tromsø kommune ville spart over 6 mill kr i året på ISS- kontrakten og 10 mill kr i året ved privatisering av innsamling av kommunens næringsavfall. Hvor er disse tallene hentet fra? Hvordan kan det spares 10 mill kr på næringsavfallet når årlig omsetning på denne delen av Remiks virksomhet er omlag 12 mill kr? Skulle et privat selskap betale kommunen for å få utføre oppdraget? Hvorfor tas ikke de store omstillingskostnadene i Fagrent og de administrative kostnadene for å følge opp kontrakten med når dere kommer med innsparingspåstanden for ISS-kontrakten?

Jens Ingvald Olsen, Rødt, byråd finans