Tvangspartiene

img_0799Regionreformen er Venstres og Krfs ektefødte barn. Den kom til verden som et resultat av kommunereformen som Høyre og Frp er i ferd med å tvinge igjennom. Stortingsrepresentant Geir Toskedal, som er Krfs talsmann i saka uttrykte det på denne måten til NTB, gjengitt i Klassekampen lørdag 25.februar: «-Dette har V og Krf forhandlet inn i avtalen med regjeringspartiene. Skulle de få sin kommunereform, så har vi vår regionreform, og det står vi sammen om, sier han.» Samtidig som 13 kommuner skal tvangssammenslås, skal det samme skje med fylkene Hedmark/Oppland, og de tre nordnorske fylkene skal deles i to regioner. Venstre, Krf, Høyre og Frp la med stor stolthet frem sitt reformprosjekt 24.februar. På en måte er dette ganske modig gjort når både Venstre og Krf er på veg ned mot, og delvis under sperregrensa. Fylkestingene og fylkeskommunene har ikke det beste renomeet ute blant folk. Dårlige veger, båter og busser som ikke kommer og går når de skal, sentralisering av videregående skoler er kanskje det som ofte blir knytta til fylkeskommunen.

Nedrigginga av fylkeskommunens oppgaver har pågått lenge, og de to regjeringspartiene har jo som erklært mål at fylkeskommunen som forvaltningsnivå skal legges ned; Norge skal bare ha stat og store kommuner. Som en del av dette arbeidet kom stortingsmeldingaom regionreformen fra regjeringa i april 2016. Dette dokumentet på omlag 70 sider, og som er blitt herostratisk berømt, er grunnlaget for en av de mest omfattende endringene av den norske samfunnstrukturen. Essensen i dokumentet er at Solberg-regjeringa (sammen med V og Krf) har som mål at det skal bli 10 regioner i stedet for 19 fylker. Det er ingen utredninger, forslag eller forpliktelser når det gjelder hvilke nye oppgaver disse regionene skal få overført fra staten. Nei, det skal utredes senere. Nå har da det historiske skjedd, som følge av dette, at befolkninga står opp og vil kjempe for fylkeskommunen, også i Troms!

Fram til nå har Frps fylkestings- og stortingsrepresentanter benyttet enhver anledning til å proklamere nedlegging av fylkeskommunen. Men sjøl i Frp er det nå uro for folkemeninga om saka. Det er tydelig at de begynner å få kalde føtter for å miste stortingsplassene sine i Troms. Saksordfører på Stortinget for kommune- og regionreformen, Helge André Njåstad(Frp), er sterk talsmann for avtalen som er inngått om tvangssammenslåingene. Under sitt partibesøk i Tromsø er det tydelig nødvendig å forsøke roe gemyttene. Til NRK/Troms, 3.mars sier han at nyoppdelinga av Nord-Norge kanskje ikke blir vedtatt i Stortinget sammen med kommune- og regionreformen denne våren, men utsatt til senere. Så spørs det om dette forsøket på å berolige og mørne befolkninga hjelper stort.

Å gå i spissen for tvangssentraliering har aldri vært noen god politisk sak i Norge. Heller ikke i de urbane områdene er dette en vinnersak. For oss i Rødt er det svært viktig å bidra i kampen for god og nær folkevalgt styring både i kommunene og i fylkene. De omfattende kommune- og fylkessammenslåingene bidrar til en sterk negativ utvikling der avstanden fra befolkninga til de styrende politikerne blir mye større.

Sareptas krukke?

Knallår

Uansett hvor stor avkastningene er, så er Statens Pensjonsfond Utland(SPU) i stadig sterkere grad avhengig av verdiskapinga, profitten og avkastninga som arbeiderklassen og fattigbønder utafor Norge skaper. Den samla tendensen er at på tross av fondets store vekst har avkastninga de siste 4 årene gått ned fra 692 milliarder kr i 2013 til ca 330 i 2016. 2015 var første året der avkastninga for SPU var større enn bidraget fra staten. Dette forsterkes i 2016 og 2017. Dette er det store politiske, moralske spørsmålet vi må sette på dagsorden. Dette er langt viktigere enn om SPU faktisk noen gang vil dekke pensjonene i Norge. SPU gjør at Norge i stadig sterkere grad blir knytta stadig til, og avhengig av, den aggressive utbyttinga av arbeiderklassen og fattigbønder. Og ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom den stadig tettere symbiosen med USAs verdensomspennende militæraktivitet.

img_0696

Journalist i Nordlys, Ylva Schwenke, skreiv artikkelen «Coop, oljefondet og ungdommen» 30.desember. http://nordnorskdebatt.no/article/coop-oljefondet-ungdommen

Der oppfordra hun, særlig 50-60-åringene, om å huske hvorfor oljefondet ble etablert i 1990. Hun skreiv blant annet: «Det er et statlig fond som skal sikre kommende generasjoner et sikkerhetsnett når olja en gang tar slutt. Dette konseptet er noe representanter fra hele det politiske spekteret burde enes om, og at er en gode idé. For det å ha noe å leve av når vår primære inntektskilde bokstavelig talt tørker opp er absolutt nødvendig for hele nasjonens framtid.» Ylva Schwenke pekte også helt riktig på at regjeringas uttak på 265 milliarder kr i 2017 «er det største noen gang, og langt større enn vi for få år siden trodde Norge ville bruke.» Sjøl om hun ikke gikk særlig i dybden på oljefondets oppretting eller dets historie, så er hennes oppfordring om å sette seg inn i hva oljefondet er for noe, er noe jeg absolutt slutter meg til. Oljefondet, politikken bak det, og ikke minst hvordan det har utvikla seg, har fått alt for liten offentlig oppmerksomhet og debatt.
På Norges Bank Investment Management (www.nbim.no) kan vi daglig følge telleverket som viser hvordan millionene og milliardene strømmer inn og ut av oljefondet. Fra de første 46,3 milliarder kronene ble satt inn i fondet i 1996, for 21 år siden, har det vokst til at det ved dette årsskiftet har en (papir)verdi på 7 550 milliarder kr. Dette er verdens største enkeltfond. Fra etableringa i 1990 til 1996 ble det ikke overført penger til fondet. Da var neppe noen som forestilte seg at fondet, som nå kalles Statens Pensjonsfond Utland(SPU), skulle bli så stort. Da handlingsregelen om at maks 4% avkastning skal tas inn i statsbudsjettet ble vedtatt av Stortinget i 2001, hadde fondet en verdi på mellom 5 og 600 milliarder kr. Grunnkapitalen av fondet skulle ikke røres. Mens 4% av 600 mrd kr er 24 mrd kr så er 4% av 7500 mrd hele 300 mrd kr. Sjøl om statsbudsjettene har økt, så utgjør sjølsagt 300 mrd kr relativt sett svært mye mer er 24 mrd gjorde i 2001. Solbergregjeringas oljepengebruk med 265 mrd kr i 2017 er altså hinsides alle vurderinger som ble gjort av Stortinget i 2001. Om det likevel er fornuftig å gjøre det, skal jeg la ligge i denne omgang. Men det er i alle fall et signal om at det er svært viktig for befolkninga i Norge, ikke minst de som tror at pensjonene er trygge og vil bli finansiert av oljefondet, å skaffe seg innblikk i hva Statens Pensjonsfond Utland (SPU) egentlig er. Hvorfor er fondet blitt så stort, og hvor stort er det egentlig? Hva er det som gjør at det vokser,- og krymper, for det skjer faktisk også.
Det er fire hovedbidragsytere til fondet. 1. Petroleumsskatten fra oljeselskapene, 2. Statens direkte eierandeler (SDØE) som forvaltes av det helstatlige selskapet Petoro as. 3. Avkastninga på investeringene i utlandet. 4. Valutakursendringer(olje prises i am.dollar.) I tillegg utgjør administrasjonen av fondet en kostnad på 3-4 milliarder. Statens uttak fra fondet bidrar også til reduksjon av verdien. SDØE er langt mindre i dag enn frem til 2001 da Statoil, som til da hadde administrert SDØE ble delprivatisert. Samtidig ble 21,5 % av SDØE solgt til det delprivatiserte Statoil og Hydro.

img_0695

Det har vært en nærmest eksponentiell vekst av SPU fra 46,3 mrd i 1996 via 1000 mrd i 2004, 2000 mrd kr i 2007, 3000 mrd kr i 2010, 4000 mrd kr i 2012, 5000 mrd i 2013, 6000 mrd kr i 2014 og 7000 mrd kr i 2015, og nå ca 7500 milliarder når vi går inn i 2017. Kortere og kortere tid mellom hver tusen millard kr som har blitt passert. Men har dette blitt en utømmelig Sareptas krukke? Ser vi på den samla veksten kan man nesten få et slikt inntrykk, og ikke minst hvis veksten fortsetter. En nærmere kikk på faktorene som bidrar til fondets verdi imidlertid helt nødvendig. Da er mønsteret disse 20 årene noe helt annet enn kontinuerlig vekst. De årlige variasjonene er store, til dels dramatisk store, og uforutsigelig.

Det mest variable er valutakurssvingningene. Fra 2013 til 2015 har dette bidratt til en vekst på 1700 mrd kr, for 2016 ligger an til negativ virkning på 560 mrd kr. Også tidligere har det vært store årlige utslag. Totalt utgjør valutakursendingene 1300 mrd kr av SPU. For å beregne dollar-verdien det internasjonale markedet må den beregnes i forhold til (7500 – 1300)=6200 mrd kr.

img_0694

Oljeproduksjonen i Norge er idag halvert fra toppåret 2001. Men på grunn av oljeprisøkninga utover 2000-tallet til maksprisene i 2008 bidrog det likevel at skatteinntektene økte fra 100 mrd kr i 2001 til rekordåret 2008 med 384 mrd kr. Kombinasjonen fra 2014 av lave oljepriser, lavere produksjon, samtidig som investeringene fortsatt er historisk høye på nærmere 200 mrd kr, har gjort at skatteinntektene og bidraget fra Petoro as har falt dramatisk. For 2015 var de falt til 42 mrd kr, og for 2016 videre til så vidt over 30 mrd kr. I tillegg var uttaket i statsbudsjettet så stort at i 2016 vil det for første gang i historia ser det ut til å bli et netto negativt bidrag fra staten til SPU på ca 75 milliarder kr. For 2017 ser det negative bidraget fra staten til å bli svært mye større, kanskje over 200 milliarder kr.
Års- og kvartalsrapportene fra NBIM, som er hovedkilden i artikkelen, har de siste årene hatt sterk fokus på å presentere avkastningene på investeringene, særlig i eiendom. Sjøl om eiendomsinvesteringer utgjør knapt 5% av de samla investeringene, så løftes disse frem. Det er her den prosentvise avkastninga er størst, og et sterkt uttrykk for finansialiseringa i kapitalismen internasjonalt, på samme måte som i Norge. Også media har et voldsomt fokus på de «spektakulære» eiendomskjøpene i luksusstrøk i London, Paris og New York. Nesten 60% investeres i statlige fond og omlag 40% i aksjer i selskap. Og det har altså vært en halvering av den samla avkastninga fra 2013 til 2016.

img_0697

 

Førjulsvaskinga

Førjulsvaskinga Nordlys Kampen om historia og nåtida.

Gruppeleder for Venstre, Jonas Stein geberder seg voldsomt i avisspaltene, på kommunestyrets talerstol og i sosiale media over at nåværende byråd, som ble valgt 14. oktober, påviser at den økonomiske situasjonen i Tromsø kommune er svært kritisk. Jonas Stein var byråd i Hilmarsen-byrådet fra 19. oktober 2011 til 14. oktober 2015, hele valgperioden.

Vi har ikke tenkt å skylde på Hilmarsen-byrådet frem til valget i 2019. «Vi har stått i oppvasken i 4 år etter AP/SV-styret», var utsagn fra byrådet som Jonas Stein var medlem av, helt til valgnederlaget. Nåværende opposisjonspartier er tydeligvis bekymret over at vi i løpet av kort tid har fått et langt mer realistisk bilde av situasjonen i Tromsø kommune både økonomisk og administrativt, enn det som Hilmarsen-byrådet hadde tegnet. Det har vært en helt nødvendig førjulsvask. Det vi har avdekket har vært overraskende også for oss. For første gang i nyere tid ser det ut til å gå mot et regnskapsmessig underskudd. Prognosen nå er vel 40 mill kr.i minus. Da er også finanspostene og til og med disposisjonsfondet brukt opp. Det driftsmessige underskuddet (merforbruket i forhold til budsjett) er på omlag 100 millioner kroner i 2015.

Da Jonas Stein og Øyvind Hilmarsen la frem Økonomirapport II i oktober viste den drift i balanse ved årsskiftet og i tillegg spare 13 mill kr slik at disposisjonsfondet økte fra 17 til 30 mill kr! I denne situasjonen kunne man forvente en viss ydmykhet fra den som var finansbyråd i store deler av 2015. Men nei. Jonas Stein forsøker i stedet å imøtegå vår fremstilling av realitetene med å si at dersom sektoren med det største budsjettavviket, helse og omsorg med over 60 mill kr i merforbruk, tas bort, så er situasjonen god. – Ja, ser vi bort i fra alle tapene TIL hadde i sommer, hadde TIL en kanonsesong!

Allerede i juni 2012 fikk Hilmarsen-byrådet fullmakt av sine partier, H, V og Frp, samt Krf til å privatisere alt de måtte ønske. Dette skulle være løsninga på alt. Nå hadde Hilmarsen-byrådet heldigvis såpass svak gjennomføringskraft at det var begrensa hva de klarte å privatisere. Men helt på tampen, dagen før Hilmarsen gikk av, skrev han under kontrakten for renhold med ISS. Innsamling av avfall fra kommunale bygg og institusjoner, som det kommunalt eide Remiks har utført til nå, ble lyst ut som anbud i september. Begge disse privatiseringsprosjektene har byrådet nå kansellert.

Uten noen form for dokumentasjon hevder Jonas Stein, Høyres gruppeleder Erlend Svardal Bøe og Frps Bjørn Gunnar Jørgensen at Tromsø kommune ville spart over 6 mill kr i året på ISS- kontrakten og 10 mill kr i året ved privatisering av innsamling av kommunens næringsavfall. Hvor er disse tallene hentet fra? Hvordan kan det spares 10 mill kr på næringsavfallet når årlig omsetning på denne delen av Remiks virksomhet er omlag 12 mill kr? Skulle et privat selskap betale kommunen for å få utføre oppdraget? Hvorfor tas ikke de store omstillingskostnadene i Fagrent og de administrative kostnadene for å følge opp kontrakten med når dere kommer med innsparingspåstanden for ISS-kontrakten?

Jens Ingvald Olsen, Rødt, byråd finans

Den store læremester, Jonas Stein

Venstre logo«Finansbyråden må kun ha én interesse; fellesskapets interesse», skriver nåværende finansbyråd Jonas Stein(V). Utsagnet kommer i en artikkel han har på trykk i Tromsøavisene tirsdag 22.september. Du kan også lese den her: http://www.itromso.no/meninger/debatt/article11590270.ece

Det er et utsagn også jeg kan slutte meg til. Men hvordan kan en byråd som hevder dette, frata omlag 60 renholdsarbeidere jobben for å la et privat selskap gjøre profitt i kommunens lokaler i Tromsdalen. Likeså når han har latt ISS overta drifta av det kommunale sentralkjøkkenet, og der en umiddelbar effekt er at sykehjemmene må betale langt mer for maten. Torsdag denne uka skal byrådet vedta å konkurranseutsette innhenting av kommunens næringsavfall, det vil si alt avfall fra alle kommunale virksomheter, eiendommer og utfartsområder i Tromsø; Dette har til nå vært en helt sjølsagt og naturlig del av oppgavene til det kommunalt eide, og godt drevne renovasjonsselskapet Remiks as. Nå går byrådet inn for å svekke en viktig del Remiks virksomhet, og la et privat selskap kunne hente profitt også fra denne delen av Tromsø kommunes virksomhet, og det er nettopp finansbyråd Jonas Stein som skal skrive under kontrakten. Refleksjoner om hva som er fellesskapets interesse er kanskje ikke så veldig fremtredende for finansbyråden likevel? Er det en annen agenda han har for sin belæring av oss som har vunnet valget? Jonas Stein nevner en konkret person i Tromsø, Gunnar Wilhelmsen, og som han gir en knusende dom som diskvalifisert til å kunne innta en post som finansbyråd i Tromsø.

Så fremfører Jonas Stein en belæring av Rødt, og ikke minst undertegnede, om hvordan og hvem som velger byråd. Joda, vi har fortsatt mye å lære. Men denne belæringa har vi ikke behov for. Sjølsagt vet vi at det er kommunestyret som velger byråd. Da Jonas Stein og det øvrige byrådet ble foreslått av Øyvind Hilmaren(H)/Jan Blomseth(Frp) og Marie Fangel(V) den 19.okt 2011 stemte Rødt sammen med resten av opposisjonen imot. Dersom det skal velges byråd under konstueringa 14. okober i år, og Aps gruppeleder fremmer forslag på byråd som kommunestyrerepresentantene mener ikke er kvalifisert, kan/bør de stemme imot. I fylkestinget er det imidlertid en annen ordning. Der beslutta fylkestinget dessverre i mars 2012 å gå over til «utpekingsalternativet», (kommuneloven § 19,A). Det var kun Rødt som gikk imot å frata fylkestinget denne oppgaven og overlate til fylkesordføreren å utpeke fylkesråd. Dette skjedde første gang da fylkesrådet som ledes av Line Fusdahl(H) tiltrådte i januar 2014. I forbindelse med endringa av måten fylkesråd etableres skrev jeg artikkelen «Statsmininster Celina Midelfart». Du finner den her: https://jensingvald.wordpress.com/2014/01/05/statsminister-celina-midelfart/

Når det gjelder å kun ivareta fellesskapets interesser, som Jonas Stein gjør seg til talsmann for, og med den nær forestående beslutninga angående Remiks, kan man jo spekulere om også andre hensyn teller for Jonas Stein som byråd for finans. En ikke usannsynlig budgiver for innhenting av Tromsø kommunes næringsavfall er det privateide Perpetuum.as.

Vegsabotørene slår til igjen

Illustrasjon: Statens vegvesen

Vi hadde faktisk ikke trodd at det var mulig å overgå byrådspartienes trenering og regelrette sabotasje av bygging av ny E8 gjennom Ramfjord. Men det skjedde altså raskere enn vi kunne ane, og med seg har H, Frp og V fått Krf. Statens Vegvesen(SVV) la tirsdag denne uka frem sin faglige anbefaling av ny forbindelse med bru mellom Tromsøya og Kvaløya, ny kulvert under flyplassen, samt videre tilførselstunnel gjennom Tromsøya til Breivika. Utredninga til SVV, som har kosta 9 mill kr, er laga på oppdrag fra Tromsø kommune og Troms fylke gjennom samarbeidsforumet Transportnett Tromsø. Dette er et forslag som Rødt gir sin tilslutning til. http://www.vegvesen.no/Vegprosjekter/transportnettromso

Noen timer etter at SVV la frem sin anbefaling, gjorde H og Frps representanter i byutviklingskomiteen vedtak under behandling av kommuneplanens arealdel, og senere har vedtaket fått full tilslutning fra V, Krf og fra byrådsleder Øyvind Hilmarsen(H). Deres beslutning om at ny forbindelse skal gå fra Tromsøya (Holt-området) til Håkøya og tunnel videre til Kvaløya, er helt utrolig. Kommunestyret i Tromsø behandla for noen måneder siden ny Kvaløyforbindelse, og etter innstilling fra byrådet samt tilleggsforslag fra Frp i kommunestyret, ble det vedtatt at 8 ulike alternativ skulle utredes. Det vi ser nå er at dette var spill for galleriet; De hadde altså allerede bestemt seg, men uten å si det offentlig; – Ny forbindelse skal gå fra Holt til Håkøya og videre til Kvaløya, koste hva det koste vil!

Denne måten å behandle politiske og økonomiske saker på er både faktisk og prinsippielt forkastelig. Øyvind Hilmarsen og byrådspartiene presenterer en farlig tenkemåte om at makt gir rett!

Det er over 4 km mellom Holt og Håkøya og ytteligere like langt til Kvaløysletta. De store folkemengdene som hver dag skal fra Kvaløya til Tromsøya, der de aller fleste arbeids- og studieplassene samt nasjonalhavna er i Breivika, får en svært lang omkjøring. Det samme gjelder yrkes/varetransport. Omkjøringa vil sannsynligvis ta minst like lang tid som de idag står i kø for å komme over Sandnessundbrua. Denne avskjedsgaven fra byrådspartiene inneholder også en kostnad som er dobblet så høy som forslaget til Statens Vegvesen. Dette er det fremtidsretta «yttersia-alternativet», sier Øyvind Hilmarsen til nordlys.no. Ja, den er så «fremtidsretta» at den påføre store deler av brukerne, samfunnet og miljøet helt unødvendige, og svært store ekstrakostnader i flere ti-år fremover.

Vil du bli millionær?

Vil du bli millionær

På trykk i Nordlys 13.8.2013

En mulighet er naturligvis å delta i TV2s program med denne tittelen, eller kanskje vinne i Lotto – noe de færreste gjør. En annen mulighet er å komme i posisjon til å nyte godt av det som det nåværende byrådet og byrådspartiene (H, V og Frp) tydeligvis har som handlingsparole: Utdeling av sugerør i kommunekassa.

Tromsø kommune har den aller viktigste oppgaven for at samfunnet vi bor i skal henge i hop og fungere. Over 5000 ansatte utfører helt nødvendige og avgjørende oppgaver som gjør at vi kan kalle dette et velferdssamfunn. Omlag 3,5 milliarder kroner er driftsbudsjettet til Tromsø kommune. Det aller meste av dette er dekt av skatteinntekter (via Stortinget), avgifter, eiendomsskatt, foreldrebetalinger og andre gebyrbelagte tjenester. Alle disse pengene kommer inn gjennom et stort spleiselag. Naturligvis er den noen som slipper unna dette spleiselaget, enten gjennom ulovlig unndragelse, eller det er mange rikfolk som lever godt på et gunstig skattesystem i Norge. Uansett er dette uvurderlig viktige inntekter for innbyggernes velferd i Tromsø. For oss i Rødt er den aller viktigste oppgaven at pengene virkelig kommer innbyggerne til gode. Derfor er vår oppgave som politikere å bidra til at Tromsø kommune blir en så god og effektiv driftsorganisasjon som mulig. Vår oppgave er å mobilisere alle de ansatte gjennom tillit, inspirasjon og trygghet for de kolossalt viktige oppgavene de utfører.

Byrådet og byrådspartiene ser helt annerledes på Tromsø kommune. Deres erklærte mål gjennom byrådserklæringa, og ikke minst gjennom vedtaket deres i kommunestyret 19.juni 2012, å privatisere alt som kan privatiseres. Årskontrakter på inntil 75 mill kr trengs ikke engang å behandles i kommunestyret. Byrådet kan for eksempel privatisere hele Bydrift uten kommunestyrebehandling! Nå har byrådet imidlertid ikke vært så dyktige og effektive som de vil gi inntrykk av, så det er flere privatiseringforsøk som har mislyktes til nå. Dette gjelder særlig innafor pleie- og omsorgssektoren der både dagsenterplasser og sykehjemsplasser skulle gis til private selskap i Mellomvegen 100 (det gamle Vanførehjemmet). Men byrådet har ikke gitt opp; hjemmetjenesten i sentrumsområdet, kantinedrifta på rådhuset og sentralkjøkkenet på Mortensnes jobbes det nå på spreng fra byrådet for å privatisere før valget. I stor grad er det viktige kvinnearbeidsplasser byrådet går løs på. – Og det er ikke de mest høytlønte i kommunen som er for hogg.Det er særlig på disse er områdene der Tromsø kommune er stor nok til å være et interessant marked for velferdsprofittører å få et sugerør inn i. Bortsett fra en periode i oljeindustrien, er det ingen områder i Norge der det på så kort tid er etablert flere milliardforetak enn det som basert på sugerør i kommunekassene.

Denne uka sluttbehandler byrådet privatisering av rengjøringstjenesten Fagrents virksomhet i Tromsdalen. Fagrent blir til og med nekta å delta i konkurransen. Omlag 60 ansatte rammes, mange er kvinner med lang ansiennitet i kommunen. Om de blir med over i den private virksomheten risikerer de blant annet å tape store pensjonsinntekter.

Tromsø kommune har også tidligere markert seg som tilrettelegger for sugerørskapitalismen: I 1996, på slutten av forrige Høyre-dominerte regime, med Alvhild Yttergård som ordfører, fikk Benn Harald Eidissen og Even Carlsen fire gratis barnehagetomter. Etableringa av Tromsø barnehagedrift as ble det store startskuddet for at de nå er medeiere i milliardkonsernet Norlandia Care Group as, et konglomerat av selskaper som i all hovedsak har inntektene fra offentlig sektor. Titalls på titalls millioner kroner hentes årlig ut i profitt, penger som kunne kommet fellesskapet og velferdsoppgavene til gode.

Vi i Rødt vil gjøre det vi kan for at denne politikken skal stoppes. Skattemilliardene skal brukes til velferd ikke til privat profitt.

Samtale i Storgata

Samtaler i Storgata

På trykk i iTromsø 13.8.2015 

Onsdag 12.august har Høyres kandidat nr 17, Gunnar Pedersen(GP) innlegg i begge tromsøavisene der han referer en samtale om E8 i Ramfjord han har hatt med samferdselsminister Kjetil Solvik-Olsen(Frp) i Storgata sist lørdag. Det GP referer er så oppsiktsvekkende at jeg gjengir dette her: «Da jeg traff statsråd Kjetil Solvik-Olsen i Storgata sist lørdag, spurte jeg han derfor om det ikke burde utredes to mulige alternativer for E8 på østsiden av fjorden. Ett alternativ fra krysset mellom E8 og riksvei 91 tvers over Ramfjordmoen og tunnel til Tomasjord, og ett alternativ fra samme veikryss via Nordbotn, Laukslett og Sandvikhøyden til Tromsdalen. Jeg oppfattet ikke statsråden som negativ til dette, da han svarte at han «hadde dette på blokka»» GP skriver videre at han regner med at SVV vil føle seg forpliktet til å utrede begge alternativene. Har Pedersen og Solvik-Olsen ubegrensa med penger og tid, eller tenker de at det blir andre parti som må skaffe finansiering etter valget?

Jeg skjønner godt at det er vanskelig for mange å henge med i svingene i saka om E8 i Ramfjord når en politisk veteran i kommunestyret og planutvalget/byutviklingskomiteen skal fortelle historia om E8 og status i dag, presenterer den på en slik måte. Når byrådspartiet Frp er mot Tindtunnelen er det kanskje behov for GP å gjøre som reven, og ha flere utganger. Dette blir med respekt å melde for useriøst av GP, men er på mange måter en god illustrasjon på hvordan byrådspartiene har håndtert E8-saka etter at de kom til makta i 2011.

Når Gunnar Pedersen(H), betegner det som historieløst når jeg ikke går lenger tilbake enn til 2008 i mitt innlegg «Overkjøringa i Ramfjord», i «iTromsø» 27.juli, er det naturligvis grunn til en viss ettertanke. Joda, jeg kunne sjølsagt gjort det. Men nå fikk vi i stedet Gunnar Pedersens versjon av de foregående års hendelser. Jeg ser ikke behov å irettesette han for hans selektive utvalg av hendelsene. Men jeg registrerer at han over hodet ikke kommer inn på det som var hovedfokus i mitt innlegg. Det var gjengiving av innholdet i statsråd Sanners godkjenning av kommunedelplanen for Ramfjord, nemlig at kommunen har fått tillatelse til å lage detaljreguleringsplan langs østre trasé, men at det må foretas avbøtende tiltak for å imøtekomme flere av innsigelsene.

For å få en god forståelse av situasjonen i dag er det absolutt tilstrekkelig å starte med det klare kommunestyrevedtaket(28 mot 15) om reguleringsplan for vestre trasé i 2008.

Pedersen skriver: «Dette vedtaket ble så omgjort da H, Frp og V i 2011 fikk flertall i kommunestyret etter at de tre partiene blant annet hadde lovet velgerne å flytte E8 tilbake til østsiden av Ramfjorden. Dermed skulle det være klart at påstanden fra Olsen om at byrådspartiene har ansvaret for at E8 fortsatt ikke er realisert og at kostnadene har økt, ikke er korrekt.»

Kan Pedersen legge frem dokumentasjon for denne påstanden?

For som jeg skrev i innlegget 27.7.; E8 ikke var noe tema i valgkampen i 2011. Bompengering og vegprising i Tromsøs sentrumsområde ble imidlertid mye diskutert. Byrådserklæringa sa ingenting om E8, men sa: «Byrådet vil ikke innføre noen nye bilrelaterte avgifter, men vil videreføre drivstoffavgiften for å gjennomføre nødvendige samferdselsinvesteringer.» Dessuten hadde jo flertallet i Høyre gått inn for vestre alternativ i 2008. Da SVV høsten 2011 la frem forslaget til reguleringsplan for vestre trasé med kostnadsoverslag og en bompengeandel på 48%, tok saka en ny vending. Særlig hevda Frp at østre trasé ville bli mye billigere, og at det ikke ville bli bompenger der. Byrådet la derfor ikke frem reguleringsplanforslaget til ferdigbehandling i kommunestyret. Seinere, da byrådet formelt trakk saka i mars 2012 var argumentasjonen endra til at E8 måtte være på østsida Ramfjord av hensyn til Ullsfjordforbindelsen og tunnelinnslaget for Tindtunnelen.

Jeg hadde faktisk forventet større etterrettelighet fra Høyres Gunnar Pedersen, sjøl om han tilhørte mindretallet, både i Høyre og i kommunestyret i 2008.